Akkurat nå blir jeg klatret på mens jeg skriver.. Heeeelt topp!! Pusur2 ruller over skjermen her og kornet ruller av latter mens hun klatrer rundt på meg og kun stopper opp for å "massasje" meg som hun kaller det! :-) Jeg blir utsatt for massiv tvangskosing og bortsett fra en og annen liten fot i ansiktet og en hard albue i øret er dette en herlig morgen <3
Dette er nest siste dag av prosjektet mitt og helt ærlig så skal det bli litt deilig å få frigjort litt tid til å kanskje kunne blogge om litt mindre navlebeskuende ting, samtidig er jeg redd for at det fremover blir myyyye lettere å tyne leggetiden litt igjen.... Når jeg fremover ikke lenger blir "avslørt" i bloggen hver gang jeg ikke får lagt meg eller står opp i tide ligger alt til rette for at jeg skal falle tilbake i gamle uvaner.
Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal håndtere denne overgangen... Kjenner jeg bør ha et støtteapparat rundt meg nå i denne tøffe tiden som kommer ;-) Kanskje jeg skal alliere meg med noen som jeg må "rapportere" til daglig? Nå skulle jo dette vært unødvendig ettersom 21 dager skulle være nok til å etablere en ny vane til fordel for en gammel, litt mindre nyttig vane. Allikevel er det noe i meg som fortsatt tviler og frykter raskt tilbakefall, selvom alt håp fortsatt ikke er ute, det er fortsatt èn dag igjen.
Natten i Helgoria har vært preget av vonde kakemager og slitsomme drømmer. Nå tåler ingen av oss noe særlig kaker og godterier uten å få vondt i magen slik at vi har slitt litt alle tre... ho ho (skulle tro tanken på magevondtene var preventivt nok, men nei, søtsuget vinner visst hver gang)Søvnsabotøren dukket opp i natt igjen og sov VEEEELDIG urolig. Såpass urolig at hun på et tidspunkt vekket resten av huset med et kjempe KLASK i gulvet med påfølgende vrææææl!!! Vi fikk fisket henne opp ved fotenden av sengen og etter litt massiv trøsting av sjokkert korn og ommøblering av mennesker og dyner, fikk vi



