Sosiale medier
oversvømtes i går av meninger om det Amerikanske presidentvalget. Det fløt over
av alt fra dommedagsprofetier, ekspertuttalelser og dyp fortvilelse til
stummende stillhet. Mange mener høyt og mye, mens andre velger å forholde seg
stille. Hva skal vi tro om de som ikke sier noen ting, som ikke vil dele? Sånt
blir jeg usikker av. De er så skumle synes jeg.
I går skjedde det noe jeg ikke var forberedt på. Jeg
oppdaget at resultatet av valget i USA for det første gjorde meg fysisk uvel, deretter
deppa. Sånn litt skummelt deppa altså, og ikke sånn ”åh jeg er så deppa i dag
ass”. Det ble faktisk ganske mørkt her jeg satt. Riktig nok er jeg et
følelsesmenneske og dertil i overkant sensitiv for både egne og andres
følelser. Jeg som ofte har en irriterende evne til å forstå ting i halvt hjel sto
altså nå og stanget hodet i døra mens jeg prøvde komme meg ut å se det hele
utenifra. Hodet mitt som vanligvis er ganske godt oppøvd på å vekte ting for og
i mot, finne nye innfallsvinkler for å lage nye løsninger, begynte bare å verke isteden.
Artikkel etter artikkel og bloggpost etter bloggpost ble
spyttet ut fra alle kanaler og den ene eksperten (selvutnevnt eller ikke) etter
den andre svartmalte situasjonen opp og ned i mente. Du må ikke tro jeg var noe
bedre. Jeg leste til øyet ble både vått og tørt på en gang og delte i vei. Riktig nok ikke ukritisk, men jeg delte.
Prøvde meg til og med på litt humor med mer eller mindre hell.
Ekspertene ropte med fete typer at dette kunne sammenliknes
med mellomkrigstiden, og skal vi tro dem er nok den tredje verdenskrig rett
rundt hjørnet. Da vil det brennes kors på plenen mens ord som nigger og wetback flagrer villt før vi bombes med en
suppe av splittede atomer, konspiratorisk fremdyrkede virusmutanter og
miltbrann. Vi kan visst likeså godt spikre igjen lokket med èn gang.

Det merkelige oppe i dette er at det ikke var ekspertenes
svartmaling som forårsaket mitt mørke. En skulle jo tro at svartmaling gjør
ting ganske mørkt, men nei, det var faktisk de få innslagene av opptimisme som
provoserte meg mest. Jeg som vanligvis er sånn ”tenk positivt”-dame av det litt
irriterende slaget. (Dessverre learned the hard way at positiv tenkning faktisk(!)
gir meg en litt bedre hverdag)
Mennesker jeg har tillit til, respekt for og ønsker å være
glad i, bagatelliserte utfallet av av gårsdagens valg. De bagatelliserte
faktisk at en ”Trigger happy” løs kanon nå blir sittende som verdens mest
innflytelsesrike mann! Hæ?! Her kom det sleivspark som at The Donald har mer
show og store ord enn faktisk gjennomføringsevne, og det er ikke så alvorlig
som du skal ha det til. Ikke alvorlig!! Han vil skyte folk som er uenige med
ham og spy mer kull ut i atmosfæren fordi han ikke tror på menneskeskapte
klimaendringer! Ikke alvorlig? Mulig han ikke er så farlig når det kommer til
stykket, men jeg er redd følgerne hans kan være det. Jeg er redd
folkebevegelsen han selv så ydmykt kalte det kan bli farlig.
Videre satt det altså mennesker jeg trodde hadde grep om
virkeligheten og postet kvasivitenskapsartikler om at klimaforandringer og
konspirasjonsteorier. Jeg i min naivitet har trodd at vi nå endelig hadde
forstått at klimaforandringer, som tidligere har brukt tusenvis av år for å
oppstå, ikke plutselig katalyseres over natten sånn uten videre, uten
innblanding fra mennesker og mammon. At vi på skarve 60 år har klart å skape endringer
i klimaet som selv solstormer, sorte flekker og Milankovitchiske sykluser ikke
klarer å fremprovosere på flere titalls millennier.
På samme måte har det i det siste vært en opphopning i
sosiale medier av mennesker som i fullt alvor ytrer meninger om hvordan vold
skal være det eneste språket terrorister (les alle muslimer) skjønner. Igjen
har jeg i min naivitet trodd at menneskeheten har kommet lenger i vår
problemløsning enn å ty til fysisk vold når krisen oppstår. Ja ja hvorfor ikke?
Slå først og spør etterpå, sånt blir det fred av.
Tankene mine gikk i allefall i panikkmodus for hvordan jeg
skulle klare å omgås disse menneskene etter dette. Så som du skjønner er mitt
motiv for denne fortvilelsen i bunn og grunn ganske egoistisk og mest
sannsynlig er jeg av den grunn ikke noe bedre enn mine meningsmotfeller selv. Men
hvordan skal jeg kunne ha en normal samtale igjen med mennesker som i fullt
alvor ikke tror at en stadig forgiftning av miljøet ikke skulle ha noen negativ
langtidseffekt på jorda? ”Nei da, white spirit er ikke farlig i små mengder,
jeg heller bare en liten dråpe i vannglasset ditt. Det er så lite, vannet ditt
blir bare bittelitt giftig, det har ingenting å si.” Problemet er at det er jo
så sykt mange som drypper bare èn liten dråpe i det hersens vannglasset ditt.
Tror du virkelig at det ikke har noen som helst betydning for deg om du drikker
dette hver pokkers dag?
I går rant det altså over for meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle
jeg blokke folk fra feeden min? Skal jeg late som ingenting og bare være
frustrert og sinna innvendig mens de fortsetter å pumpe ut konspirasjonsteorier
og gulpe opp fremmedfrykt? For hva? For ikke å ødelegge familieforhold og gamle
vennskap? Folk som har vært venner av familien i årevis kan ikke bare slettes
fra min tilværelse, kan de vel? Vi må tillate oss å være uenige, jeg vet det,
jeg ble bare så innmari skuffa, for dette er viktige verdier for meg. Så skuffa
at jeg hadde lyst til å hoppe av karusellen. Jeg har ikke lyst til å forholde
meg til dette. Jeg har ikke lyst til å være ”The bigger man”, eller ”woman”da,
og svelge unna for å bevare husfreden. Jeg har vokst opp med at løsningen er å
”bite i det sure eplet”. Nå som voksen ser jeg jo at det kun er feig
konfliktskyhet som ligger bak denne trauste norske verdien. Jeg kan med hånda
på hjertet si at å bare svelge unna, enten det er sure epler eller annen
konvensjonelt dyrket mat, ikke har ført noe som helst godt med seg. En blir
bare surmaga og bitter som den sinna, middelaldrende hvite mannen som fikk sin
valgseier i går, eller hva?
Nå tror du kanskje at bunnen av mitt mørke var nådd. Men tro
det eller ei, det var ennå noen meter
igjen. Nå ble jeg nemlig klar over alle disse på vennelista mi som ikke hadde noe å melde. Alle disse som
verken ”liket” eller kommenterte innlegg for eller i mot valgresultatet. Alle
disse som ikke uttrykte noen egen mening. Hvorfor? Var de ikke enige med meg?
Har jeg misforstått vennskapet vårt? Har disse menneskene helt andre
grunnleggende verdier enn meg? Eller er lider de, som mange av mine 70-talls
medsøstre og –brødre, av det samme som jeg vokste opp med, Den norske
familieverdien Konfliktskyhet? Jantelovens bud om å ikke stikke hodet fram sitter
fortsatt godt plantet i den norske ryggraden. Du må jo ikke tro at du har rett,
og stikker du hodet fram vil du bli halshugget av De Rettroende. Hjelpes, her
er det jo Tro i alle retninger! Med et så splittet folk, hvem aner da hvem De
Rettroende egentlig er? Her er det lett å trå feil så det er best å sitte på
gjerdet og ikke fornærme noen. Du vet jo aldri når du må låne gressklipperen
til din republikanersympatiserende nabo. Eller er han kanskje demokrat? Ikke
godt å vite så det er best å ikke åpne munnen. De som nå lurte på hvordan i
huleste jeg kan linke presidentvalget til en oppblomstring av Janteloven her
til lands kan nå stikke hodet fram og protestere, nei vent det var jo det vi ikke
driver med her oppe.
Men ok, tilbake til de tause. Ønsker de altså å forholde seg
nøytrale i redsel for å tråkke noen på tærne? Eller er de hemmelige flaue
Donaldsympatisører? Eller er det enda verre mekanismer som ligger bak? Bryr de
seg rett og slett ikke? Vil de se på meg med overbærende blikk og si at jeg
ikke er nysgjerrig nok på andres syn? Eller påstå at jeg ikke er lydhør for
andre meninger? Lydhør my ass, jeg har lyttet og lyttet og blitt mer og mer
paff og sjokkert! Jeg har vært lydhør og jeg har valgt side. Rett og slett
fordi jeg ikke finner noen unnskyldning for å dyrke frem de verdiene Donalden
står for. På den annen side kan de hevde at jeg blir for engasjert og at jeg
kun gjør det vanskelig for meg selv, og det kan de jo ha rett i. Men vil de da
løfte nonchalant på skuldrene å si at jeg ikke må ta ting personlig? Personlig?
Det er personlig for pokker. Det er personlig når jeg har forsøkt å være et
lovlydig, ærlig ”desent” menneske hele livet og sitter igjen med en følelse av
å være overkjørt og dumsnill. Det er personlig når vanlig allmenn folkeskikk
forkastes og det å være et skikkelig medmenneske blir undergravd som svakhet.
Hvordan kan man unngå å ta det personlig når en bulldozer av en mann legger bak
seg en meningsoponion som har splittet, ikke bare en hel verden og en nasjon,
men også vennskap og ekteskap? Det er sterke følelser i sving og dype grunnleggende
verdier. Det er personlig det.
Hva skal jeg gjøre? Hva skal VI gjøre når vi ikke lenger kan
snakke sammen om vanlige norske ting som været eller prisene på Kiwi uten å fly
i trynet på hverandre over klimaspørsmål, sur nedbør og verdensøkonomien? Jeg kjenner
på en trang til å skaffe meg ei koie i skogen, der jeg kan male bilder og lage
musikk resten av livet. Jeg skulle ha dyrket min egen giftfrie mat og levd som
en økologisk veganer og kanskje blitt kvitt migrena samtidig. Jeg skulle kun
trekke inn mot sivilisasjonen som et folkesky kunstnerspøkelse i ny og ne for å
få kloa i noe Fair Trade økologisk dyrket koffeinfri kaffe.
Som den oppmerksomme leser nå kanskje har oppdaget så er det
ikke selve Donalden jeg er skuffet og sint over. Av ham forventet jeg ikke noe
annet. Men jeg er sykt skuffa over den polariseringen han har klart å skape. Jeg
er lei meg og skuffet over at en orange narsissist med et kvinnesyn fra
middelalderen i det hele tatt kan få en tilhengerskare. At en selvhøytidelig
blei med løs avtrekker kan få tilgang til atomkodene. At vi setter en
våpenentusiast med null selvkontoll til å lage ny våpenlov, når ikke engang hans
egne folk tør å gi ham tilgang til sin egen twitterkonto! At vi gir statsmakt til
en pompøs hentesveis som mener at protester bør undertykkes med vold. At vi har
stemt fram en egoistisk rasist som tror at å bygge en mur er løsningen på
problemene med kriminalitet! Halloooo?? Høres ut som en god idè eller hva? Å
mure uskyldige folk inne oppmuntrer som kjent til lovlydighet. At en pokkers homofob
drittsekk av et slikt kaliber i det hele tatt eksisterer i 2016! At vi heier
fram en pokkers homofob drittsekk av et slikt kaliber i 2016 At vi faktisk støtter en rasistisk redd liten
mann som vil skyte barn og sivile for å få has med IS! At en oppblåst idiot som
har et så stort ego kan få lov å stå på riksdekkende tv å gjøre narr av folk
med funksjonshemminger og samtidig oppfordre syke og døende om å holde ut til
valgdagen med å dø så de kan stemme på ham! Og faktisk VINNE på det!! DET gjør
meg sint. At dette i det hele tatt er mulig i 2016 gjør meg fly forbanna, lei
meg og skuffet. Demokratiet har talt… nei vent litt, valgamannordningen har
talt!
Sånn, da var det ute. Så lett kan man altså stå å bikke på
kanten av en klinisk depresjon og tvangsinnleggelse og samtidig miste en haug
med venner i slengen. Så lett er det altså å gjøre et globalt fenomen til et
personlig problem bare man er velsignet med å være et følelsesmenneske.