torsdag 10. november 2016

Donaldklyser og hyperventilerende følelsesmennesker


Sosiale medier oversvømtes i går av meninger om det Amerikanske presidentvalget. Det fløt over av alt fra dommedagsprofetier, ekspertuttalelser og dyp fortvilelse til stummende stillhet. Mange mener høyt og mye, mens andre velger å forholde seg stille. Hva skal vi tro om de som ikke sier noen ting, som ikke vil dele? Sånt blir jeg usikker av. De er så skumle synes jeg.

I går skjedde det noe jeg ikke var forberedt på. Jeg oppdaget at resultatet av valget i USA for det første gjorde meg fysisk uvel, deretter deppa. Sånn litt skummelt deppa altså, og ikke sånn ”åh jeg er så deppa i dag ass”. Det ble faktisk ganske mørkt her jeg satt. Riktig nok er jeg et følelsesmenneske og dertil i overkant sensitiv for både egne og andres følelser. Jeg som ofte har en irriterende evne til å forstå ting i halvt hjel sto altså nå og stanget hodet i døra mens jeg prøvde komme meg ut å se det hele utenifra. Hodet mitt som vanligvis er ganske godt oppøvd på å vekte ting for og i mot, finne nye innfallsvinkler for å lage nye løsninger,  begynte bare å verke isteden.

Artikkel etter artikkel og bloggpost etter bloggpost ble spyttet ut fra alle kanaler og den ene eksperten (selvutnevnt eller ikke) etter den andre svartmalte situasjonen opp og ned i mente. Du må ikke tro jeg var noe bedre. Jeg leste til øyet ble både vått og tørt på en gang og delte i vei.  Riktig nok ikke ukritisk, men jeg delte. Prøvde meg til og med på litt humor med mer eller mindre hell.

Ekspertene ropte med fete typer at dette kunne sammenliknes med mellomkrigstiden, og skal vi tro dem er nok den tredje verdenskrig rett rundt hjørnet. Da vil det brennes kors på plenen mens ord som nigger og  wetback flagrer villt før vi bombes med en suppe av splittede atomer, konspiratorisk fremdyrkede virusmutanter og miltbrann. Vi kan visst likeså godt spikre igjen lokket med èn gang.
Det vil selvfølgelig være både Russland, Kina og USA som står bak dette konspiratoriske mikrobiologiske superviruset og det er kun familien Trump som får vaksine. Så vil han på nytt befolke verden med sitt eget DNA og noe slovensk supermodellblod og skape en verden av kun høye blonde slanke damer, immune mot slibrigheter, som han kan meske seg incestiøst og hemningsløst med. Ok, det siste der fant jeg på, men Ekspertenes dommedagsprofetier var nesten like sprø.

Det merkelige oppe i dette er at det ikke var ekspertenes svartmaling som forårsaket mitt mørke. En skulle jo tro at svartmaling gjør ting ganske mørkt, men nei, det var faktisk de få innslagene av opptimisme som provoserte meg mest. Jeg som vanligvis er sånn ”tenk positivt”-dame av det litt irriterende slaget. (Dessverre learned the hard way at positiv tenkning faktisk(!) gir meg en litt bedre hverdag)

Mennesker jeg har tillit til, respekt for og ønsker å være glad i, bagatelliserte utfallet av av gårsdagens valg. De bagatelliserte faktisk at en ”Trigger happy” løs kanon nå blir sittende som verdens mest innflytelsesrike mann! Hæ?! Her kom det sleivspark som at The Donald har mer show og store ord enn faktisk gjennomføringsevne, og det er ikke så alvorlig som du skal ha det til. Ikke alvorlig!! Han vil skyte folk som er uenige med ham og spy mer kull ut i atmosfæren fordi han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer! Ikke alvorlig? Mulig han ikke er så farlig når det kommer til stykket, men jeg er redd følgerne hans kan være det. Jeg er redd folkebevegelsen han selv så ydmykt kalte det kan bli farlig.

Videre satt det altså mennesker jeg trodde hadde grep om virkeligheten og postet kvasivitenskapsartikler om at klimaforandringer og konspirasjonsteorier. Jeg i min naivitet har trodd at vi nå endelig hadde forstått at klimaforandringer, som tidligere har brukt tusenvis av år for å oppstå, ikke plutselig katalyseres over natten sånn uten videre, uten innblanding fra mennesker og mammon. At vi på skarve 60 år har klart å skape endringer i klimaet som selv solstormer, sorte flekker og Milankovitchiske sykluser ikke klarer å fremprovosere på flere titalls millennier.

På samme måte har det i det siste vært en opphopning i sosiale medier av mennesker som i fullt alvor ytrer meninger om hvordan vold skal være det eneste språket terrorister (les alle muslimer) skjønner. Igjen har jeg i min naivitet trodd at menneskeheten har kommet lenger i vår problemløsning enn å ty til fysisk vold når krisen oppstår. Ja ja hvorfor ikke? Slå først og spør etterpå, sånt blir det fred av.

Tankene mine gikk i allefall i panikkmodus for hvordan jeg skulle klare å omgås disse menneskene etter dette. Så som du skjønner er mitt motiv for denne fortvilelsen i bunn og grunn ganske egoistisk og mest sannsynlig er jeg av den grunn ikke noe bedre enn mine meningsmotfeller selv. Men hvordan skal jeg kunne ha en normal samtale igjen med mennesker som i fullt alvor ikke tror at en stadig forgiftning av miljøet ikke skulle ha noen negativ langtidseffekt på jorda? ”Nei da, white spirit er ikke farlig i små mengder, jeg heller bare en liten dråpe i vannglasset ditt. Det er så lite, vannet ditt blir bare bittelitt giftig, det har ingenting å si.” Problemet er at det er jo så sykt mange som drypper bare èn liten dråpe i det hersens vannglasset ditt. Tror du virkelig at det ikke har noen som helst betydning for deg om du drikker dette hver pokkers dag?

I går rant det altså over for meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle jeg blokke folk fra feeden min? Skal jeg late som ingenting og bare være frustrert og sinna innvendig mens de fortsetter å pumpe ut konspirasjonsteorier og gulpe opp fremmedfrykt? For hva? For ikke å ødelegge familieforhold og gamle vennskap? Folk som har vært venner av familien i årevis kan ikke bare slettes fra min tilværelse, kan de vel? Vi må tillate oss å være uenige, jeg vet det, jeg ble bare så innmari skuffa, for dette er viktige verdier for meg. Så skuffa at jeg hadde lyst til å hoppe av karusellen. Jeg har ikke lyst til å forholde meg til dette. Jeg har ikke lyst til å være ”The bigger man”, eller ”woman”da, og svelge unna for å bevare husfreden. Jeg har vokst opp med at løsningen er å ”bite i det sure eplet”. Nå som voksen ser jeg jo at det kun er feig konfliktskyhet som ligger bak denne trauste norske verdien. Jeg kan med hånda på hjertet si at å bare svelge unna, enten det er sure epler eller annen konvensjonelt dyrket mat, ikke har ført noe som helst godt med seg. En blir bare surmaga og bitter som den sinna, middelaldrende hvite mannen som fikk sin valgseier i går, eller hva?

Nå tror du kanskje at bunnen av mitt mørke var nådd. Men tro det eller ei,  det var ennå noen meter igjen. Nå ble jeg nemlig klar over alle disse på vennelista mi som ikke hadde noe å melde. Alle disse som verken ”liket” eller kommenterte innlegg for eller i mot valgresultatet. Alle disse som ikke uttrykte noen egen mening. Hvorfor? Var de ikke enige med meg? Har jeg misforstått vennskapet vårt? Har disse menneskene helt andre grunnleggende verdier enn meg? Eller er lider de, som mange av mine 70-talls medsøstre og –brødre, av det samme som jeg vokste opp med, Den norske familieverdien Konfliktskyhet? Jantelovens bud om å ikke stikke hodet fram sitter fortsatt godt plantet i den norske ryggraden. Du må jo ikke tro at du har rett, og stikker du hodet fram vil du bli halshugget av De Rettroende. Hjelpes, her er det jo Tro i alle retninger! Med et så splittet folk, hvem aner da hvem De Rettroende egentlig er? Her er det lett å trå feil så det er best å sitte på gjerdet og ikke fornærme noen. Du vet jo aldri når du må låne gressklipperen til din republikanersympatiserende nabo. Eller er han kanskje demokrat? Ikke godt å vite så det er best å ikke åpne munnen. De som nå lurte på hvordan i huleste jeg kan linke presidentvalget til en oppblomstring av Janteloven her til lands kan nå stikke hodet fram og protestere, nei vent det var jo det vi ikke driver med her oppe.

Men ok, tilbake til de tause. Ønsker de altså å forholde seg nøytrale i redsel for å tråkke noen på tærne? Eller er de hemmelige flaue Donaldsympatisører? Eller er det enda verre mekanismer som ligger bak? Bryr de seg rett og slett ikke? Vil de se på meg med overbærende blikk og si at jeg ikke er nysgjerrig nok på andres syn? Eller påstå at jeg ikke er lydhør for andre meninger? Lydhør my ass, jeg har lyttet og lyttet og blitt mer og mer paff og sjokkert! Jeg har vært lydhør og jeg har valgt side. Rett og slett fordi jeg ikke finner noen unnskyldning for å dyrke frem de verdiene Donalden står for. På den annen side kan de hevde at jeg blir for engasjert og at jeg kun gjør det vanskelig for meg selv, og det kan de jo ha rett i. Men vil de da løfte nonchalant på skuldrene å si at jeg ikke må ta ting personlig? Personlig? Det er personlig for pokker. Det er personlig når jeg har forsøkt å være et lovlydig, ærlig ”desent” menneske hele livet og sitter igjen med en følelse av å være overkjørt og dumsnill. Det er personlig når vanlig allmenn folkeskikk forkastes og det å være et skikkelig medmenneske blir undergravd som svakhet. Hvordan kan man unngå å ta det personlig når en bulldozer av en mann legger bak seg en meningsoponion som har splittet, ikke bare en hel verden og en nasjon, men også vennskap og ekteskap? Det er sterke følelser i sving og dype grunnleggende verdier. Det er personlig det.

Hva skal jeg gjøre? Hva skal VI gjøre når vi ikke lenger kan snakke sammen om vanlige norske ting som været eller prisene på Kiwi uten å fly i trynet på hverandre over klimaspørsmål, sur nedbør og verdensøkonomien? Jeg kjenner på en trang til å skaffe meg ei koie i skogen, der jeg kan male bilder og lage musikk resten av livet. Jeg skulle ha dyrket min egen giftfrie mat og levd som en økologisk veganer og kanskje blitt kvitt migrena samtidig. Jeg skulle kun trekke inn mot sivilisasjonen som et folkesky kunstnerspøkelse i ny og ne for å få kloa i noe Fair Trade økologisk dyrket koffeinfri kaffe. år ført godt med seg. Makan til  mot sivilisasjonen som et folkesky kunstnerspøkelse for  ikke har ført godt med seg. Makan til

Som den oppmerksomme leser nå kanskje har oppdaget så er det ikke selve Donalden jeg er skuffet og sint over. Av ham forventet jeg ikke noe annet. Men jeg er sykt skuffa over den polariseringen han har klart å skape. Jeg er lei meg og skuffet over at en orange narsissist med et kvinnesyn fra middelalderen i det hele tatt kan få en tilhengerskare. At en selvhøytidelig blei med løs avtrekker kan få tilgang til atomkodene. At vi setter en våpenentusiast med null selvkontoll til å lage ny våpenlov, når ikke engang hans egne folk tør å gi ham tilgang til sin egen twitterkonto! At vi gir statsmakt til en pompøs hentesveis som mener at protester bør undertykkes med vold. At vi har stemt fram en egoistisk rasist som tror at å bygge en mur er løsningen på problemene med kriminalitet! Halloooo?? Høres ut som en god idè eller hva? Å mure uskyldige folk inne oppmuntrer som kjent til lovlydighet. At en pokkers homofob drittsekk av et slikt kaliber i det hele tatt eksisterer i 2016! At vi heier fram en pokkers homofob drittsekk av et slikt kaliber i 2016  At vi faktisk støtter en rasistisk redd liten mann som vil skyte barn og sivile for å få has med IS! At en oppblåst idiot som har et så stort ego kan få lov å stå på riksdekkende tv å gjøre narr av folk med funksjonshemminger og samtidig oppfordre syke og døende om å holde ut til valgdagen med å dø så de kan stemme på ham! Og faktisk VINNE på det!! DET gjør meg sint. At dette i det hele tatt er mulig i 2016 gjør meg fly forbanna, lei meg og skuffet. Demokratiet har talt… nei vent litt, valgamannordningen har talt!


Sånn, da var det ute. Så lett kan man altså stå å bikke på kanten av en klinisk depresjon og tvangsinnleggelse og samtidig miste en haug med venner i slengen. Så lett er det altså å gjøre et globalt fenomen til et personlig problem bare man er velsignet med å være et følelsesmenneske.

mandag 8. juli 2013

Jeg HATER å trene!






Om du virkelig hater å trene så har du mest sannsynlig aldri fått kjenne på hvordan det virkelig er å være i form.  Din opplevelse med å trene er at det er tungt, gjør vondt og at det føles som selvpåført seigpining. Hvorfor i alle dager skal man påføre seg slikt ubehag og attpåtil ha vondt i flere dager etter utskeielsen tenker du kanskje?

Svaret er at kroppen din faktisk er designet til bevegelse og blir syk av å holdes i ro, tro det eller ei.

Har du aldri vært i skikkelig god form er det vanskelig å forestille seg en annen opplevelse av trening enn smerte, men å trene med en utrent kropp er faktisk en helt annerledes opplevelse fremfor å trene med en kropp som er i god form.

Tro meg jeg har prøvd begge deler og kan skrive under på at det er fryktelig demotiverende når flatmark føles som motbakke og lufta rundt leggene kjennes som sirup. Etter graviditet med flere uker på sofaen i stabilt sideleie, bekkenløsning og 40 kg vektøkning var bakken opp til postkassa vår et nesten uforserbart hinder. Jeg vagget meg opp og trillet ned igjen daglig som

onsdag 13. mars 2013

Lang kjøretur på blodsukkersvingete veier

I dag har vi en 5 timers biltur foran oss på vei mot Kristiansand. En utfordring for stor og liten, både når det kommer til tålmodighet og mat! Langs veien er det nemlig lite tilbud om fornuftig fór!

Bensinstasjonene (eller karbostasjonene) tilbyr pizza, pølser, pommes frites, brus og sjokkis! I tillegg har de ofte "kjøp tre betal for to"-tilbud på sjokoboller av ymse slag, noe som min bedre halvdel sjelden klarer å styre unna. Lettere beruset av bolleduft legger han opp løpet for et himla karbokjør resten av turen. Blodsukkeret svinger om kapp med veien og gir like mange opp og nedturer også. Poden begynner å gnåle om "iiiiis" og mannen mener han bare "må ha" sjokolade og litt brus for ikke å sovne bak rattet. Jeg overtar rattet og mannen setter seg til å jobbe men blir nå snart sulten og en ny bensinstasjonstopp er under oppløp...

I dag er jeg usedvanlig godt forberedt og har en hel bag med mat i baksetet! Der ligger det to hardkokte egg i en boks til min eggelskende datter, masse dulcita cherrytomater som hun elsker, og en boks ferdigvaskede druer. I tillegg har vi noen nødbrøskiver om det skulle røyne på! Mor har med seg en supersmoothie med blåbær, ekstra fiber, grønnsaker og protein, to epler, en pakke glutenfrie knekkebrød, en appelsin, kaffe på termos og en våt klut i pose som en ekte 70-talls mor! Man hadde nemlig ikke våtservietter på 70-tallet så alle gode mødre hadde våt klut i pose ;-)

Mannen mente vel at to skiver med prim før avreise holdt og har derfor kun sørget for å ha med seg en flaske med vann...

Nå har vi snart nådd Horten og lillemor har spist både egg, brødskiver, tomater og druer mens mannen har sittet i jobbtelefon konstant siden vi dro! Det mases allerede om pølse fra baksetet med det som argument at det hjelper mot bilsyke (?!) og reisefølget noen biler bak oss har planlagt felles stopp på Cinderella... Frykter at løpet er kjørt mht pølse og annen junk når vi når så langt på turen, men da har vi heldigvis ikke så langt igjen med kjøring i blodsukkersvinger før vi er fremme..




mandag 11. februar 2013

Til helga kanskje...



Foto/Ill. Anki Helgor

Ikke alt blir som man planlegger i Helgoria. Dvs. nesten ingenting blir som planlagt! Grunnen til det er   at jeg HATER å planlegge og dermed (u)bevisst saboterer for min kjæres lettere nevrotiske trang til å skaffe seg oversikt og planlegge alt ned til minste detalj. (Det skal sies at han etter 13 års samliv med meg har, i mine øyne, blitt litt bedre på området) Dette har ført til at vi gjerne snakker om at vi kanskje skal prøve å se om vi får muligheten til å se om vi muligens kanskje skulle få sett om vi fikk gjort noe spes i løpet av helga.

Min kjære kjekkas kommer fra en familie av notoriske planleggere. De blir lettere febrilske hvis de mister oversikten. Jeg derimot føler meg fastlåst og valgløs hvis ting er for godt planlagt da jeg liker å ha muligheten til å gjøre noe annet hvis opprinnelige plan ikke skulle passe meg allikevel.

Denne helgen hadde min kjære planer om å trumfe igjennom en idè om å få hele familien i aktivitet i skiløypene. For å få til det var det nødvendig å oppgradere skiparken med et par nye ski til mannen i huset. De planlagt nyinnkjøpte skiene skulle innvies i det nydelige været på lørdag, sammen med et par tusen andre i løypa til Mariholtet.

Etter noen timers tråling på Alnabrus sportstbutikk-fasiliteter kom kjekkasen hjem igjen... Uten ski, svett og i mildt sagt dårlig humør! Han fikk ikke det han hadde tenkt så da kunne det være det samme. Når sant skal sies kjente jeg at jeg var bittelitt lettet over å ikke måtte tilbringe dagen i kø i løypene mellom pulker, bikkjer, unger og utålmodige speedoer i kondomdresser som demonstrativt albuer seg frem med birkenmerket i blikket.

tirsdag 5. februar 2013

Stolen, en massemorder!

Foto: Anki Helgor

Som kjent er vi fetere og sykere enn noen gang og vi spiser slankepiller som aldri før. Sultekurer og hurtige løsninger tilbys overalt, for vi har ikke tid til noe annet. Dårlig tid til tross, vi tilbringer allikevel mesteparten av dagen vår sittende bom stille på en stol.


Vi har hørt hundrevis av ganger at kroppen vår er designet for bevegelse, men allikevel bygger vi et samfunn med stadig flere bekvemligheter som gjør det vanskeligere og vanskeligere for folk å velge og bevege seg.

Stolen tar flere liv enn røyken

I et BBC program med Michael Moseley her om dagen kom det frem at vår inaktivitet var den største årsak til sykdom og død her i vesten. Ikke at det er noen bombe at inaktivitet er usunt, men at det overgår skadevirkningene av røyking er ganske overraskende syns jeg! Her konkluderes det altså med at folkefiende nr. 1 i dagens samfunn er stolen! Hvem kunne trodd at stolen skulle bli utpekt til massemorder?

tirsdag 29. januar 2013

Superdigg banan- og sjokolademilkshake!




Hurra, en ny favoritt!!! Jeg elsker søtsaker og ettersom jeg er av den bevisste typen så forsøker jeg å ikke spise så mye sukker. Av den grunn eksperimenterer jeg gjerne på kjøkkenet på dessertfronten. Når det kommer til mat er jeg ikke like engasjert, men når det gjelder det søte er motivasjonen en helt annen gitt ;-)

I dag har jeg eksperimentert med min nye vidunderlige TV-shop maskin igjen og laget milkshake, og gjett om den ble god!!

fredag 25. januar 2013

Er du klar for en forandring?


Foto/Ill: Anki Helgor

Jeg var på temakveld med noen dyktige coacher her om dagen. Temaet var trening og vekt, og hvordan klare å gjennomføre en endring. Jeg tok noen notater som jeg fikk lyst til å dele her, da det sikkert er flere enn meg som trenger litt ekstra drahjelp til å gjennomføre endringer i hverdagen.

Den store suksessfaktoren her er de tre P´ene - Planlegging, Planlegging og Planlegging...

Litt nedtur for sånne, litt mer spontane typer som meg, som aldri har planlagt en ting i mitt liv. 

Jeg som så mange andre går stadig rundt med planer om å endre ditt og endre datt for at livet mitt skal gå mer på skinner, men faktum er dessverre at de fleste livsstilsendringer ender i nederlag!

Hvis du er en av de mange som går rundt med tanker om at ”en dag” skal jeg blir flinkere til å trene, ”en dag” skal jeg slutte å røyke, ”en dag” skal jeg begynne å spise sunnere etc? Da bør du starte med å stille deg selv noen spørsmål som kan gjøre deg oppmerksom på hvorfor du ikke har kommet i gang med dette for lenge siden.


Hva er målet ditt? – Finn ditt virkelige mål.
Her snakker jeg om det virkelige målet ditt, ikke om den buksa som ligger i skapet som du drømmer om å komme inn i igjen. Tenk deg hvor fort gleden over å ha på seg en jeans svinner… Alle har et dypere mål, et mål som gir mening i lang tid. For  å finne dette kan du stille deg selv noen nye spørsmål: