På mandag ettermiddag kicket et av mine sedvanlige migreneanfall inn igjen! Jeg hadde ikke "tid" til å kule´n akkurat da men var glad for at migrenemedisinen virket på tross av at jeg stresset av gårde med lunsjsmoothien min i hånda, for å rekke et møte med en ny kunde. På kvelden kommer den sedvanlige sjokoladetrangen som jeg ofte får ved migrene... godt vi ikke har noe i skapet ;-)
På tirsdag morgen begynner hodet og dunke igjen og jeg tar en ny migrenepille. Denne gangen virker den bare halvveis. Dvs. at jeg klarer å sitte oppreist og bevege meg litt rolig rundt om kring men ellers ikke fungerer til så mye mer. Allikevel gnager min dårlige samvittighet meg i magen ettersom jeg nå bare "surrer bort dagen"!!! #flinkpike
Etter et par timer kan jeg da forsøke en pille til men da har jeg makset ut dosen min hvis ikke jeg har lyst til å pådra meg leversvikt i tillegg. For å si det sånn så spiste jeg store mengder Ibux den kvelden.
Samtidig MÅ jeg nå ha noe digg, helst sjokolade men i denne tilstanden duger alt som er lettopptakelige karbohydrater!! Fant noen gamle nachochips i skapet og dyttet innpå det som var igjen i posen, selv om migrena nå har gjort at smakssansen min er helt på tur og jeg får lyst til å krydre dem med chili og
grillkrydder, noe dypping i sweet chilisaus løste i en håndvending! Nå har jeg litt dårlig samvittighet både for junkfood-inntaket òg for at jeg ikke har utrettet noe fornuftig i dag. Ekkel ekkel følelse
Onsdag morgen er jeg fin igjen, juhuuu!!! Men på vei til toget for et lunsjmøte i byen aner jeg en bitteliten kniv i hjernen igjen som hugger i takt med pulsslagene mine. Jeg overhører kniven og tenker at det sikkert går over snart. Det er sikkert bare "rester" etter gårsdagens hodepine som snart vil forsvinne. Jeg har heller ikke tid til å være syk i dag også da jeg MÅ ta igjen for at jeg var så ineffektiv i går.
Møtet blir fryktelig kort kan du si, og jeg orker ikke å spise lunsj allikevel så da er jeg snart på vei hjem til sengen.. igjen. Ettersom jeg har makset ut dosen min på migrenemedisiner må jeg vente til det har gått 24 timer til jeg kan forsøke meg på en ny pille. Laaaaange timer i mørket på soverommet mens jeg teller ned timene til klokka er fem samtidig som jeg irriterer meg over gravemaskinen på utsiden, naboens tunge hæler i gulvet, naboens musikk, naboens evige nedtrekking i toalettet, naboens slamring med dører etc. ALT lager intense dønninger i hodet mitt.. Jeg fabler om overnaturlige krefter som gjør meg i stand til å sende onde hypnotiske meldinger opp til naboen via telekinese, men slipper tanken straks da kraftanstrengelsen bare gir meg mer vondt i hodet!!Klokka blir endelig (nesten) fem og jeg tar en ny pille og hurra den virker nesten helt! Jeg er klar for foreldremøte på skolen og bør egentlig rydde hele huset, støvsuge og vaske før barnevakt-bestemor kommer om ca 10 min...
Jeg kan herved konstatere at å møte opp på foreldremøte i solbriller (inne), og med zombiliknende bevegelser, ikke tar seg godt ut...
Etter møtet kommer jeg på at jeg ikke har spist hele dagen og hiver meg viljeløst over bestemors medbrakte godsaker av pølser og konfekt... Jeg tenker at jeg i morgen helt klart er tilbake på høygrønnsakskostholdet mitt igjen og sikkert er frisk nok til å trene litt igjen.Torsdag morgen er jeg helt fin i hodet og fyker glad av gårde til en MR-undersøkelse jeg har stått i kø for i to mnd. Vel hjemme igjen kjenner jeg brått noen altfor gjenkjennelige hugg i venstresiden av hodet og velger å late som om jeg ikke har lagt merke til det. Jeg NEKTER å ha mer vondt i hodet nå!! Halvparten av smerten sitter i min egen overbevisning om at det kommer til å bli vondt, tenker jeg og forsøker på selvhealing via en blanding av selvhypnose og fornektelse.
Det var dessverre ikke noen særlig lur taktikk ettersom migrene tydeligvis ikke lar seg påvirke hverken av selvhypnose eller fornektelse. Ettersom jeg nå er overbevist om at dette MÅ være "rester" fra gårsdagens migrene og at anfallet nå er nødt til å snart være over, venter jeg med pilla og blir igjen sittende i sofaen uten å være sjuk nok til å måtte ligge men samtidig ute av stand til å få gjort noe som helst fornuftig. Ikke får jeg trent og ikke får jeg skrevet de artiklene jeg burde! Samtidig gjør forskningsartiklene, jeg nå forsøker å lese, meg helt deppa over tilstandene her i verden. Hva kan vel lille jeg gjøre for å redde verden?? Jeg vurderer sterkt å begynne å jobbe med noe meningsløst, kassa på Rimi kanskje? Det er iallefall betalt jobb og jeg er ferdig når klokka sier jeg er ferdig...
Jeg henter ungen på skolen og må legge inn årene midt under middagslagingen. Inn med en ny pille og en hvil på sofaen mens tacogryta blir stående for seg selv på svak varme og bli til en herrrrrlig halvsvidd tykk grøt. Ettersom jeg handlet middag på stigende migrenerus var det kun èn ting som sto i hodet mitt i butikken: høykarbomat med mye smak!! Pulverpose med tacogryte og tacochips...!! Jeg som er så påpasselig med å ikke spise noe særlig prosessert mat blir altså forvandlet til et karbomonster uten egen vilje under migreneanfall! Ettersom jeg nå er helt uten viljestyrke ser jeg det strengt tatt nødvendig å spise bestemors is-rester i frysern til dessert! Ungen er henrykt og jeg har en mistanke om at hun gjerne hadde sett at jeg hadde migrene enda oftere...
Så da sitter jeg her i dag, fredag, migrenefri og sikkert halvannen høykarbokilo tyngre og lurer på hva godt som kom ut av denne runden. Dèt var faktisk ikke så lite:
- Ingenting er så viktig at det ikke kan vente
- Jeg dør faktisk ikke selv om huset står på huet når det kommer folk
- Verden går ikke under selv om jeg må melde avbud
- Man nyter godt av at mannen trår til med ekstra innsats når fruen svikter
- Masse deilig omsorg fra avkom som plutselig får til mange til som mor vanligvis må hjelpe til med.
- Deilig omsorg og kjærlighet fra venner som ønsker god bedring <3 li="li" nbsp="nbsp">
- Bekreftelse på at min irritable tarm ikke liker søppelmat... (!)
- Bekreftelse på at mitt ustadige blodsukker ikke liker høykarbo!
- Spikermatta var et skikkelig godt kjøp!!
- Iskrem KAN være skikkelig nødvendig innimellom tross alt
- Mindre vondt i ledd og muskler etter å ha ligget så mye (..tvilsom?)
- Man får en nødvendig påminnelse om å senke skuldrene innimellom
- Livet skal nytes når man kan det
- Det går over!!!!!
- Jeg er helt alright!!
Hvis du lurer på hvordan den siste der dukket opp, kan jeg bare si at å ligge i et mørkt rom å ha vondt i timevis gjør noe med en! De dårlige sidene kommer tydelig frem for å si det sånn, men å møte seg selv på et mørkt sted gjør det også mulig å ta noen valg og å tilgi seg selv. Å gruble over sine egne utilstrekkeligheter skaper bare ny hodepine så løsningen gir seg egentlig selv. Tilgi deg selv og unngå mer hodepine!
Kanskje alle burde hatt noen time-outer inne imellom for litt sjelegransking!! Å se sine mørkeste sider gjør jo at man kan gjøre noe med dem, ha et bevisst forhold til dem og forsøke å endre noe og bli et bedre menneske!!(?)
Ha!! På det grunnlaget kan jeg derfor konkludere med at folk som lider av migrene helt sikkert er bedre mennesker enn røkla! ...eller.?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar