Mikrofontabber og rundjulte selvfølelser - å ta seg selv på alvor kan lett gå over styr

"Musikken spiller introen på en låt jeg kjenner igjen... Jeg rekker å tenke, "jøsses er det min tur allerede?", før jeg stiger ned av korpallen og trasker hele den laaaaange veien over scenen til solomikrofonen. Den står borte ved bandet, helt på den andre siden av den store scenen og virker som en evighet unna. 


Jeg er fryktelig bevisst publikums blikk og kjenner at jeg strever med å gå naturlig og jobber selvfølgelig aktivt med å dekke over dette ved å forsøke å innta en HELT naturlig holdning med nesa i sky og et ganske usjarmerende "couldn´t care less" uttrykk i øynene. Uvant med mine relativt nye tenåringspupper har jeg på meg en gedigen batikk T-skjorte og skuldrene mine er lett fremoverlutet, noe som er ganske vanskelig å kombinere med å ha nesa i været! Noe sier meg at holdningen min ikke helt var så naturlig som jeg likte å tro.


Jeg griper mikrofonen på det nedsenkede stativet mens jeg plundrer litt for å få mikrofonen løs. Noe er galt... mikrofonen vil ikke av..  ledningen surrer seg inn
i alle skruene på stativet og jeg kjenner panikken stige!  Tenk om jeg ikke rekker å få mikrofonen av i tide til at verset mitt begynner og jeg skal synge? I hodet ser jeg for meg et mindre heldig scenario der jeg står halvveis krokrygget med rumpa ut og synger i en mikrofon som henger halvveis etter ledningen i et knehøyt og nedsenket stativ.. 


Det stikker lett under armene og jeg kan kjenne tenåringskjertlene jobbe overtid. Et øyeblikk besvimer jeg sånn bittelitt mens jeg smågulper og utstøter et krampaktig hikst. Min eneste men magre trøst er at batikk T-skjorta mest sannsynlig skjuler svetteflekkene! Utrolig nok klarer jeg snart å ta meg inn igjen og finne nytt fokus. Jeg tar bedre grep om mikrofonen og rykker målbevisst til, med det resultat at mikrofonpluggen kommer med en kraftig protest i form av en voldsom skraaaapelyd i høyttalerne! Publikum (og koret) gisper lett, og bandet ser spørrende på meg mens de ufortrødent spiller videre. 


På dette tidspunktet er jeg helt svimeferdig av ydmykelse, men som i et desperat forsøk på å bevare verdigheten retter jeg meg opp og later som ingenting ved å innta en litt selvfølgelig mine. En mine som forteller omverdenen at dette er nøye planlagt og skal være akkurat sånn (!) Jeg kneiser overlegent på nakken og slenger på permanentkrøllene som for å understreke min ubekymrethet i det mikrofonen endelig løsner fra stativet og jeg gjør meg klar til å synge...


Vent litt... dette er IKKE min låt!!! OK NÅ kommer panikken.. Jeg rødmer kraftig, setter mikrofonen tilbake på stativet, vikler meg ut av ledningskaoset mens jeg virrer voldsomt med blikket og hiver etter pusten! Jeg huker meg sammen i et forsøk på å bli så liten som mulig og drømmer bønnesvar som hull i gulvet, lynnedslag og en og annen naturkatastrofe sendt fra oven. Jeg kryper som en ydmyk larve den lange veien over scenen og inntar igjen menneskelig form i det jeg finner min plass i koret. Jeg forsøker igjen å gjøre meg usynlig der jeg nå står, men i lys av min noe åpenbare prestasjon der fremme, sier det seg selv at jeg er alt annet enn usynlig akkurat nå! Jeg unngår blikkontakt med mine med-korister og klistrer på meg et nytt smil mens forsøker å redde stumpene av min rundjulte selvfølelse"



Jeg var tenåring og nesten ikke hårsår når det gjalt min egen fremtoning..(!) Dette utenkelig flaue nummeret i min sangkarriere (heretter kalt "Flausen") fant sted i Danmark på en lenge etterlengtet "Europaturnè" med Tensing-koret "mitt". Jeg hadde gledet meg noe sinnsykt til denne turen som var min første sånn ordentlige langtur hjemmefra, og jeg skulle gjøre det jeg likte best nemlig å synge! Juhu for en lykke!! Dette var turneens første konsert og skulle sette standarden for resten...

The higher climb, the longer fall


Når det er sagt var jeg visstnok en av korets "stjerner" noe jeg ikke helt klarte å ta inn over meg, men jeg likte nok de gode tilbakemeldingene ganske godt selv om jeg ikke ville innrømme det. Med et stadig undertrykt eksponeringsbehov svarte jeg som en ekte tenåringsjente, med en solid jantelov i ryggen, når jeg fikk skryt: "Neeeiiii flink, jeg?? Knis takk meeen DU er MYE flinkere... og penere og tynnere og søtere og..." etc. etc. Deretter fulgte en tirade om alt som var galt med meg sånn bare for å virkelig vise omverdenen at jeg ikke hadde høye tanker om meg selv. "HERREGUD!!!" hva skulle jeg vel gjort hvis noen skulle komme til å få den ideen?? "Jeg hadde bare sånn skikkelig DØDD altså.."

Det var kanskje nettopp det som skjedde den kvelden i den danske byen jeg ikke lenger husker navnet på. Noe i meg døde nok litt den kvelden og det var nok en bit av selvfølelsen min som røyk. Pidestallen min hadde vært i overkant høy og fallet i bakken gjorde gruelig vondt.

Flauhetskontoen til tenåringsjenter er generelt fyllt opp til randen, en høyrente konto med god med høy uttaksgrense og fare for inflasjon. Det skal ikke mye til før noe er så pinlig at det enten må ties i hjel eller selv dø i forsøket.  "Flausen" kvalifiserte til et slikt drap! Kill it or die trying!

"Flausen" ble aldri aldri nevnt igjen. (Heller aldri glemt)

Hvor tenårings-Anki ville hatet voksen-Anki og blitt grønn av misunnelse

Mange år senere var jeg så heldig å få jobbe med flere norske artister og som ved et trylleslag fikk jeg mulighet til å jobbe fast med mitt "O´store tenåringsidol"!!! Snakk om å få oppfylt en livslang drøm!! Fallhøyden var rimelig stor når jeg nå sto face to face med "Helten" og helst ville gjøre et uutslettelig inntrykk i positiv forstand.

Det er en ondskapsfull universell lov som sier at dersom du er redd for å snuble, ja da snubler du. På en av konsertene var det tonene jeg snublet i, da jeg bommet grundig på en strofe på en av hans gamle schlägre. "Helten" øyner umiddelbart muligheten til litt spontanhumor på scenen og velger derfor å gjøre narr av meg foran publikum. Han fletter inn ordene: "..og Anki Helgor sang feeeeeeheheheiiiil, Anki Helgor sang feeeeeiiiiiil.. mm dum di dum..."

Heldigvis var jeg ikke lenger tenåring og hadde opparbeidet meg en ny og uvurderlig evne i løpet av årene, nemlig selvironi. Puh.. Nå gjorde jeg det jeg skulle gjort den gangen da "Flausen" fant sted; jeg lo litt, tok et skritt frem på scenen og gjorde et overdramatisert og grasiøst bukk til publikum!

Kunne det virkelig være så enkelt...? Var virkelig blemmen stukket hull på så lett?  Tenårings-meg hadde vært grønn av misunnelse og mest sannsynlig funnet tusen grunner til å hate voksen-meg.

Det er fortsatt et godt stykke igjen til jeg klarer å le av absolutt alle mine egne flauser sånn med èn gang. Fortsatt kommer nok mine umiddelbare flaue følelser til overflaten først og setter tonen for min spontane reaksjon. Men jeg har lært meg at livet blir mye lettere om ikke fallhøyden er så stor. Å kunne le av seg selv er en herlig og befriende følelse, og det flaue blir faktisk mye mindre flaut når man ikke er så selvhøytidelig.

Samtidig har jeg bekymret meg litt over å ikke bli tatt på alvor! Tror folk at jeg ikke tar meg selv på alvor selv om jeg fleiper litt med meg selv? Er det å ta seg selv på alvor det samme som å være selvhøytidelig? Betyr det at man må være seriøs og alvorlig for å bli tatt på alvor? For å statuere det opplagte: Så klart ikke!! Hvem er det vel som tar en gravalvorlig selvhøytidelig blei på alvor??

Nå skal jeg klatre ennå ett trinn til ned fra min pidestall for å redusere fallhøyden noe! Så skal jeg avsløre at jeg i morges sov til kl elleve og falt klask i bakken fra mitt perfekte selvopphøyde A-menneskeliv :-) Livet er herlig enten man sover lenge eller kort, så nå skal jeg ta en pause for å humre litt av det hele!