Når fastlegen blir nedlatende....

I dag opplevde jeg noe veldig merkelig, men for å fortelle det må jeg begynne med mitt siste besøk hos fastlegen!

Jeg har i lengre tid hatt veldig vondt og stivnet i korsryggen. Dette har gradvis forverret seg det siste halvannet året helt til det har blitt helt umulig i den senere tid. Jeg har også hatt vondt i hoftene uten å sette dette i sammenheng. Fastlegen min tenkte at hofteverken kunne være strålesmerter fra en prolaps og sendte meg til MR.

Både MR-bildene og blodprøvene viste at jeg var frisk som en fisk (hurra) men jeg likte dårlig tonen det ble presentert med. "Jeg skal skrive ut erklæringen til deg så kan du henge det på kjøleskapet ditt og kikke på det hver gang du har vondt i ryggen" sa han. "Hva pokker skal det være godt for?" spurte jeg. "Har jeg vondt så har jeg vel vondt, noe galt er det i allefall for jeg stivner helt og går som ei kjerring når det verker som verst". Noe nyttig svar på dette fikk jeg ikke annet enn at jeg skulle prise meg lykkelig for at de ikke hadde funnet en alvorlig prolaps som krevde kirurgisk inngrep. Jeg følte meg selvfølgelig umiddelbart som en sutrete hypokonder uten særlig kontakt med virkeligheten.

Blodprøvene viste ingen tegn til revmatisme (igjen hurra) men på mitt spørsmål om hva jeg skal gjøre mot vondtene var svaret "Voltaren"! - "Men ikke bruk det fast" la han lett til. Vanskelig ettersom leddsmertene mine er relativt kroniske og ikke begrenser seg til en kortere tidsperiode som det kunne være passelig å kjøre en pillekur på.

"Ettersom vi har avkreftet prolaps får jeg ringe kiropraktoren min og se hva han kan få gjort da" sa jeg, hvorpå jeg ble servert en lang tirade om kiropraktorers obskure univers og hvordan legene og kiropraktorene var på hver sin planet når det kom til å tolke røntgenbilder av columna (ryggsøylen). Dette etterfulgt av et dårlig skjult fnys!


Jeg ble rett og slett fryktelig paff! Min fastlege som jeg alltid har opplevd som svært dyktig, og med evnen til å tenke litt utenfor boksen var her helt rigid og snakket attpåtil hoverende og nedsettende om en yrkesgruppe jeg har fått stor hjelp av tidligere! Han påsto at det ikke fantes noe som heter "låsninger" eller "sublukasjoner" som kriopraktikken velger å kalle det. Selv har jeg opplevd å ikke kunne reise meg opp av sengen på egenhånd, noe en kiropraktor fikset etter et par behandlinger. Men nei, i følge min lege var dette helt unødvendig og kun humbug! Det var vel like innbilt hypokondrisk og psykosomatisk som det jeg nå opplever tenker jeg.

Jeg blir skyflet ut døren med et papir i hånden som bekreftelse på at ryggsøylen min er helt fin og prolapsfri, og beskjed om å begynne å svømme i stedenfor å løpe. Skulle ryggen min mot all formodning begynne å verke igjen skal jeg altså kikke på dette papiret for å komme på bedre tanker.

Lettere fortvilet over den manglende hjelpen og den noe nedlatende avvisningen av mine stadig vedvarende plager oppsøkte jeg, som så mange med meg, alternativ hjelp. Skeptisk men åpen stilte jeg derfor i dag på døra til energimedisiner Dagfinn Hov i Torgata.


Det første han sier når han ser meg er at jeg har en veldig skjevhet i bekkenet, noe som gjør at høyrebenet mitt oppleves som ganske mye lengre enn venstre. Lettere sjokkert kan jeg bekrefte nettopp dette. Mitt høyre ben har alltid vært lengre enn det venstre noe som har syntes ganske godt hvis jeg f.eks. sitter med føttene på stuebordkanten hjemme i sofaen. Jeg må også sette den ene foten et godt stykke foran eller bak den andre hvis jeg sitter på en lav stol med lap-topen i fanget for å unngå at datamaskinen skal ligge skjevt i fanget mitt. Denne lave stolen sitter jeg på nesten hver kveld utenfor rommet til datteren min når hun skal legge seg så dette har blitt en godt innarbeidet rutine. Èn fot foran, èn fot bak, og lap-topen blir liggende i vater på knærne mine.

Jeg må understreke at jeg deiset inn på denne mannens kontor iført skjørt som skjulte hoftene mine, sko med kilehel og lag på lag med jakker og skjerf. Å klare å spotte et skjevt bekken utifra dette er ekstremt godt gjort, særlig siden jeg også satt med bena i kors da jeg først satte meg ned i sofaen hans.

Videre fortalte han meg at denne skjevheten, låsningen, førte til en skjevstilling nederst i ryggen som ble kompensert for ved en ny skjevhet i den motsatte retningen, som igjen ble kompensert for i den andre retningen igjen høyere opp i ryggraden. Dette mente han forplantet seg helt opp i hodet mitt og at nervetrådene i disse områdene var litt "irriterte", noe som fikk følger for hele kroppen, inkludert mage og tarmsystemet mitt. Akkurat dette utsagnet vet jeg at både min "Allvitende" fastlege og mine legeforelesere fra studiene ville ledd hånlig av, men ettersom ingen av dem kan tilby meg hjelp (annet enn piller) så valgte jeg å la skepsisen min hvile littegrann og høre på hva denne mannen hadde å tilby.

Energimedisineren la meg på behandlingsbenken sin og viste meg ved å la meg utføre et par sit-ups og noe greier, hvordan skjevheten i bekkenet mitt påvirket benlengden i de ulike bevegelsene. Det var ikke noe å si på det, skjevheten var like tydelig nå som når jeg har merket meg den hjemme tidligere. Han klemte lett på noen punkter opp igjennom kroppen min fra fot til nakke hvorpå den ene siden var sykt vond og den andre helt smertefri. Så hvilte han hendene sine på meg, èn på pannen og en på nederste del av magen så begynte han å rugge meg lett fra side til side.

"Okei, kårni" tenkte jeg men jeg hadde lovet meg selv å legge igjen skepsisen utenfor så jeg prøvde å forholde meg åpen. Skepsisen kunne jeg alltids plukke opp på vei ut derfra igjen tenkte jeg. Etter en stund med rugging og en brennende følelse i bekken og rygg (det kjentes seriøst ut som om han hadde latt hendene gå tvers igjennom meg og nå lå og hvilte på nedre del av ryggen min i steden for magen) ba han meg om å reise meg opp og utføre de samme bevegelsene nå som i stad. Ikke noe problem tenkte jeg, men ble lettere sjokkert over at føttene mine stakk like langt ned på benken der hvor det høyre tidligere hadde vært flere cm lengre ned enn det venstre. "Du kødder" utbrøt jeg, men tenkte i mitt stille sinn at han helt sikkert kunne ha dratt i benet, dyttet i benet, holdt igjen benet etc. slik at endringen så større ut enn den var.

Han advarte meg om at jeg kunne bli trøtt og at jeg kunne få både litt vondt og bli litt urolig utover dagen og kvelden. Vel, trøtt ble jeg iallefall og sovnet på sofaen etter middag. Vondt fikk jeg også da både de vanlige ryggplagene mine eskalerte utover dagen i dag, og den høyre siden av bekkenet mitt bakpå ryggen har vært særs sår. Dessuten fikk jeg migrene...

MEN, det er et ganske stort "men" her skjønner du. Da jeg skulle sette meg på den lave stolen utenfor datteren min sitt rom da hun skulle sove i kveld, skvatt jeg relativt heftig! Jeg la som sedvanlig lap-topen i fanget og kjørte høyrebenet frem for at den ikke skulle skli ned til venstre som vanlig. Den skled av ja, men denne gangen til høyre!!! Jeg måtte sette begge bena ved siden av hverandre for at maskinen skulle ligge rett i fanget mitt!! Jeg løp selvfølgelig rett bort i sofaen og satte føttene på bordkanten slik jeg har gjort siden jeg var liten og sjekket knehøyden... Vi snakker nesten helt like høye knær!!! Det som før var noen centimetre forskjell er nå redusert til et par millimeter! Jeg skjønner det bare ikke??!! Hadde han ennå brukt makt til å manipulere og knekke opp ledd og greier så...? Men han bare "RUGGET litt"??!!? Som sagt, jeg skjønner det ikke...?

Jeg ropte på min kjære husbond for å vise ham, ettersom jeg har vist ham hvor stor forskjell det er på benlengden min tidligere, og han bare måpte og lurte på om jeg tullet. Så smilte han lett og sa: "kult" før han satte seg på kjøkkenet og jobbet videre.

Jeg strever med å ta det like "kult" og jobber hardt med skepsisen min her. Hjernen min dras mellom den åpenheten jeg liker å innbille meg at jeg er i besittelse av, og den trangen jeg har til å få resultater presentert på en dokumentert måte i form av empiriske data fra randomiserte, dobbeltblinde placebokontrollerte studier. Her må jeg la skepsisen kaste inn håndkleet og bare godta at noe har skjedd som jeg ikke kan forklare. Noe sier meg i allefall at jeg kommer til å måle benlengden min igjen allerede i morgen tidlig for å kontrollere at dette ikke bare var noe jeg drømte :-)