En dag i en høysensitiv persons liv..

Gårsdagen min startet med et debattinnslag på nyhetskanalen. Temperaturen var høy da det igjen var Mohammed-tegninger det var snakk om.

Argumentene haglet og de diskuterte i munnen på hverandre, men det som var mest åpenbart var deres manglende toleranse for hverandres syn, ja rett ut avsky og forakt lyste ut fra tv-skjermen. De kikket ikke engang i hverandres retning, men fortsatte å stirre rett frem mens de fremla de tilsynelatende samme argumentene om og om igjen, på nye innspill fra nyhetsankeret. Uansett hvilken vinkling sistnevnte la frem var svarene irriterende like det forrige. Svar som prellet av på motstanderen som vann på gåsa.

Mitt poeng her er ikke hvorvidt noen tar feil eller har rett i denne debatten. men det var ett ord som lyste i mot meg fra skjermen; Intoleranse!

Intoleranse! Dette ordet, dette vonde, vonde ordet! Det pløyer frem i vannskorpen som en nådeløs isknuser og etterlater på sin ferd nye onde ord, som splid, hat, makt og hersk liggende som slakt i kjølvannet etter seg. Disse isknuserne er overalt, de skrider frem som guder med sine forskrudde menigheter liggende etter seg. I dèt bølgene krysser hverandre oppstår det nye sammenstøt der ingen lenger ser klart. Bølgene, som er intoleransens frukt, er så fulle av sinne og hat at de har glemt sitt felles ønske, ønsket om å bli forstått og respektert.

I dag er det denne følelsen jeg "tar inn". Jeg blir fylt av en maktesløshet og en motløshet jeg ikke har lyst til å kjenne på, men det er forsent.


Følelsen har allerede satt igang reaksjoner inne i kroppen min som har effekten av et snøskred. All verdens lidelser smeller i mot meg som tydelige bilder i mitt indre. Bilder av barn som lider, mennesker som sulter, krig, blod og elendighet. Bilder av en brennende Obama-dukke som et tegn på vestlig hat, mens små barn står og ser på og de blir hypet opp på hat og nettopp intoleranse. Nye bilder av svære selskaper som forgifter jorda med velsignelse fra sine dype røtter ned i korrupte myndigheter sender en kaskade av følelser som veller opp i meg, og de store spørsmålene stiger til overflaten av min bevissthet:

"Hva er poenget med det jeg driver med?" "Hvorfor bry seg om giftstoffer i mat og sukkeroverforbruket her i vesten, når en hel verdens barn skriker etter omsorg og toleranse?" "Hvordan skal vi redde verden når folk i bunn og grunn ikke bryr seg om annet enn seg og sitt?"

Jeg klarer ikke å riste av meg den overveldende følelsen og blir mutt mot mine omgivelser. Min kjære merker at noe er fatt og blir litt gretten over den tilsynelatende avvisende holdningen min, noe som igjen gjør den gnagende følelsen i meg verre. Det verste er vel at jeg selv ikke helt skjønner hva som foregår ennå, jeg har bare et ekkelt ubehag som ser ut til å eskalere for hvert inntrykk jeg får.

Datteren min begynner å hoppe i sofaen ved siden av meg så hele sofaen står og gynger. Jeg orker det ikke og ber henne litt for hardt om å stoppe. I neste sekund blir jeg helt sprø over at hun klenger og klatrer på meg! Jeg får helt klaustrofobi og føler jeg blir kvalt. Jo mer jeg viser henne at jeg trenger plass, jo mer masete og oppmerksomhetstrengende blir hun. Lydene fra barnekanalen på TV sammen med barnegnål og spørsmål om praktiske ting fra min kjære gjør at jeg får en fullstendig overload. Jeg klarer ikke å skille noen ord fra hverandre og jeg må spørre om og om igjen hva mannen min nettopp sa, deretter om hva datteren min nettopp sa mens de fortsetter å stille spørsmål i kor.

"Mamma, kan vi leke med Barbie?" sier datteren min.

Spørsmålet slår i mot meg som en vegg og suger all energi ut av meg. Det er det siste jeg har lyst til akkurat nå og i min overloadede tilstand klarer jeg ikke å svare avvisende på dette da jeg er fullstendig utslått av dårlig samvittighet, og egenforakt over min manglende kapasitet som mor. Huset står på hodet da min lille håpefulle allerede har dratt frem 4 svære bokser med leker som hun har tømt utover stuegulvet noe forårsaker mer overload i min hjerne. "Gi henne et ordentlig svar da" sier min kjære som ser hvor mye verre alt blir når jeg vakler slik. Ok, "nei ikke nå" svarer jeg og datteren min går helt i oppløsning og hulker over at hun ikke har NOEN å leke med. "Kanskje litt senere?" prøver jeg meg ettersom jeg nå føler meg ennå verre, noe som igjen fører til at hun spør om vi skal leke snart, hvert 5 minutt den neste timen. Det er ikke noe annet å gjøre enn å sette seg på gulvet og leke "Barbie på catwalken", mens mannen løper ut døra for å jobbe litt på en søndag...

Jeg har en liten diskusjon med meg selv og forsøker å være grei. Vanligvis vil jeg komme med masse formaninger til meg selv og anklage meg selv for ikke å strekke til. Denne gangen forsøker jeg å komme til bunns i disse overveldende følelsene. DA er det jeg skjønner det. Dette er en HSP-dag!! Dette er en dag hvor antennene mine er kjørt langt opp i stratosfæren og jeg tar inn langt mer enn det som godt er og som gjør at all lyd blir til ståk og enkle spørsmål blir til krav jeg ikke kan innfri. Jeg bestemmer meg straks for å hente frem noe info om Høysensitivitet (HSP) på nettet senere når jeg bare har tatt meg av jenta mi først.

Ok, på tide å gjøre noen grep. Med mannen ute av døra skrur jeg av TV´en, flytter burfuglen min som bråker noe infernalsk og setter meg rolig ned på gulvet med datteren min og vier henne hele min oppmerksomhet. Så leker vi rolig i en time før jeg ringer min kjære og sier unnskyld for at jeg virket sur. Da jeg forklarer ham hva som var på gang, ble han myk og glad i stemmen og sier at alt er i orden.

Så var det bare det som skulle til for at jeg og alle rundt meg skulle få det litt bedre, kommunikasjon!

Da var det tid for å lese den HSP-artikkelen jeg lovet meg selv, og jeg må jammen si at det var deilig å få alt bekreftet sånn svart på hvitt. Noen dager er sånne som meg litt mer mottakelige for overload og når ting legges litt til rette og vi klarer å snakke om det, går alt så mye greiere. Hurra for nydelig og forståelsesfull familie!