Jeg er FLINK og jeg tør (endelig) å si det!

Hele livet mitt frem til nå har jeg gått rundt med en veeeeeldig ukledelig ydmykhet! Den første gangen jeg ble klar over den var på barneskolen da vi skulle tegne oss selv om 20 år! Jeg tegnet meg selv i en frisørsalong!!(?) Jeg har da aldri hatt noe ønske om å bli frisør!

Jeg turte nemlig ikke å tegne meg selv slik jeg egentlig drømte om at fremtiden min skulle bli, fordi jeg var for redd for at jeg ville fremstå som selvgod! Jeg var altså så redd for å fremstå som hovmodig og selvgod allerede som 11-åring.

Hvordan drepe en drøm

Min hemmelige drøm var å bli sanger!!
Å få stå på en scene med spotlighter og fargede discolys fortonet seg som den aller største lykke for meg. For en 11-åring var det kun popstjerner som kunne leve ut slike urealistiske drømmer, og for å bli popstjerne var det mye som måtte klaffe hadde jeg blitt fortalt.
Det var ikke bare talent det sto på sa de voksne, det var myyyyye mer som skulle til. For ikke å snakke om all flaksen som måtte til! Ingen hadde da slik flaks, bortsett fra noen få heldige utvalgte som f.eks. Carola og Jahn Teigen... Dette var vanskelig nok der borte i Amerika, det sa seg jo derfor selv at her i lille Norge var det bortimot umulig.

De var jo voksne så de visste nok best.

Heldigvis klarte de ikke å drepe drømmen min, bare frimodigheten, enn så lenge...


Du må ikke tro du er bedre enn oss

Som tenåring fikk jeg drømmen min oppfyllt!!! Jeg fikk stå der fremme på scenen! Med tuppert pannelugg, rosa negler og batikk-T-skjorte fikk jeg synge med spotlight og blinkende lys, stort band og egen mikrofon! For en lykke!!! Jeg hadde begynt i Tensingkor!

Det var en glede å få gå i kor! Tensing, blandakor, ungdomskor, gospelkor og damekor... Korkarrieren min har blitt lang! Mye sang, mye moro og mye fnising, men også her skjønte jeg raskt at det var viktig å legge en demper på entusiasmen over egne prestasjoner. Som alle kor´s mor, står kirken støtt med både omsorg og pekefinger! Som flittig brukt solist i har det derfor vært viktig å vise alle medkorister at jeg ikke tror jeg er noe bedre enn dem. For, som jeg hyppig har blitt påminnet om av "omsorgsfulle" medmennesker, er det viktig å beholde ydmykheten! Det er flere som er flinke til å synge så jeg er ikke enestående. Bare så det er sagt.

Enda godt de fikk tøylet den plagsomme selvfølelsen min, som truet med å stige til overflaten etter en vellykket prestasjon, på et tidlig stadium. Tenåringer har jo som kjent så god selvfølelse fra før av...

I en tynn tråd

Min selvfølelse var som en syltynn livsline hvor jeg hang hjelpeløst og ugrasiøst i den ene enden. Sjøsyk, hypnotisert og lettere handlingslammet, dinglet jeg  som en pendel ved det minste pust fra fru Jantelov. Kun utstyrt med rosa lakkerte negler kunne jeg lettere panisk klore meg fast, og la det stå til hver gang det blåste.

Som om det ikke var nok at jeg var min egen verste fiende, når det gjaldt å holde meg selv nede, var også omgivelsene flinke til å passe på at jeg ikke ble for høy på pæra!  Ved å fortelle i tide og utide at det var flere som var gode til å synge her i verden, ble jeg raskt klar over at det var fryktelig vanskelig, ja om ikke helt umulig, å leve av musikk her til lands.

Hovmod staar for fald

Ettersom jeg har gått i god skole i provinsen Jante, har jeg en høyere grad i "cand. duknakket selvledelse" med snarlig opprykk. I tillegg har jeg en doktorgrad i usikkerhet og har dermed også eksamen i selvopptatthet. Usikre mennesker finner feil hos andre for å hevde seg selv! Dette er den aksepterte måten å gjøre det på i følge denne utdannelsen. Jeg har derfor blitt grundig utdannet i faget "Hvordan holde både seg selv og andre nede". Dette er en særnordisk utdanning som kun vi nordboere ser verdien i. Vi blåser selvfølgelig i at resten av verden oppfatter oss som stive, følelseskalde og tilbakeholdne, bare vi selv oppfattes som beskjedne og ydmyke i egne øyne. Hovmod staar for fald vet De!

Med disse gamle ordene risset inn i hjernebarken, gikk jeg tidligere denne uken ut av min egen komfortsone så det sang, bokstavlig talt. Jeg postet en sang jeg både har skrevet og synger selv, på min egen blogg...  Nervøs for "hva folk måtte tenke", men samtidig oppspilt over å ha gjort noe jeg ikke før har tort, feiret jeg min lille private seier over selvundertrykkelsen med å likesågodt poste den på facebook i samme slengen.

Tilbakemeldingene tilsa at jeg burde gjort dette lenge før! Hurra så glad jeg blir! 

Jeg har talenter, hurra

Mulig jeg er litt treig i avtrekkeren og at dere har oppdaget dette for lenge siden, men all den energien jeg har brukt på å "tøyle mitt hovmod",  har fungert som en katalysator for trangen til å finne feil ved andre. Du vet, når du har behov for å føle deg litt bedre selv men ikke har lov til å skryte av deg selv, da funker det like godt med å praktisere sporten "finn feil hos dine medmennesker". Helt i tråd med "utdannelsen" med andre ord.

Det drøyer nok ennå en liten stund før jeg tør å hive meg utpå et slikt stunt igjen, men jeg skal gjøre det! Jeg har nemlig oppdaget at jeg faktisk er flink! Jeg har talenter i både det ene og det andre og jeg tror kanskje det er på tide at jeg tør å vise dem frem med ekte stolthet og ikke falsk ydmykhet ;-)