Menn og kvinner, Mars og Venus og sånn...

Han hadde plukket opp en bok og satt nå og leste stille. Var han sur, tenkte hun, eller kanskje bare sliten? Mest sannsynlig hadde det ikke noe med henne å gjøre men hun kunne jo ikke være helt sikker. Hun beveget seg forsiktig rundt i rommet. En ekkel følelse hadde sneket seg opp og tatt plass i magen hennes. Det var akkurat som om rommet var blitt kjøligere og uroen hadde straks begynt å bre seg i kroppen. Automatisk begynte hun å nynne som for å
dekke over usikkerheten og den ubehagelige stillheten. En latterlig lystig melodi snek seg ut mellom leppene hennes akkompagnert av en heller tåpelig teksterstatning over temaet ”dum di dum”. Hun begynte å rydde vekk litt tomme brusflasker, noen brukte servietter og en smørkniv som noen hadde glemt å fjerne etter lunsjen.

Hun kikket bort i stolen der han satt. Humøret hans så ikke ut til å ha steget nevneverdig som følge av nynningen hennes. Dette gjorde henne ennå mer usikker og hun oppdaget at hun så smått hadde begynt å bable. Først litt fåmælt med fisking etter en eller annen respons fra ham. Da denne uteble, med unntak av et kjølig ”hmm”, merket hun at bablingen hennes økte i styrke. Hun pludret i vei om været, kommende fridager, en mystisk smerte hun hadde i kneet som hun snart håpte forsvant osv.  Responsen var nesten overveldende stille. Igjen hadde han gryntet et kort ”hm” og rettet oppmerksomheten sin ned i boken igjen. Nå var han irritert på henne, hun visste det! Åååhh at hun aldri kunne klare å holde kjeft og la folk være i fred. Alltid maste hun når andre ønsket å ha det fredelig. Alle syntes sikkert hun var tåpelig og irriterende! Hun måtte jo rett og slett være en plage å være sammen med. Uansett hvor mye hun hadde satt seg fore å endre seg så gikk hun i den samme fella hver gang. Hun gikk ut på kjøkkenet og ordnet litt og mens hun ryddet og vasket kjente hun seg litt nyttig igjen. Var det noe hun kunne så var det jo å gjøre det fint rundt seg, og det måtte jo både han og alle andre rundt henne sette pris på uansett hvor masete og irriterende hun enn måtte oppleves.

----

Han sukket og satte seg ned i stolen. Ah.. det var deilig. Han hadde vært på bena i flere timer etter å først å ha mekket på bilen, så løpt seg en tur med hunden etter lunsj. Nå kjente han at det var deilig å sette seg ned litt og slappe av. Han fikk øye på den halvleste boka på bordet og tok den opp, kjente at han gledet seg over at den endelig var blitt spennende og sank snart inn i handlingen.

Hun nynnet igjen la han merke til og trakk lett på smilebåndet! Han likte i grunnen det! Det var en lett og lystig melodi og han kjente at rommet ble lyst og koselig mens hun puslet og nynnet. Boka var spennende og han enset knapt at hun hadde begynt å snakke. Hun nevnte ett eller annet om været hørte han og humret lett! Sånn hadde hun alltid vært tenkte han, noen mennesker er seg selv lik og han gledet seg over at enkelte ting her i verden fortsatte å være ved det samme.

Hun forsvant inn på kjøkkenet og han kjente et stikk av dårlig samvittighet. Huff, hun var så voldsomt effektiv og han følte seg bare lat. Akkurat nå trengte han nettopp dette, å få sitte i ro her med boken og nyte fridagen sin. Han håpte at hun ikke tok det ille opp at han ikke kom ut og hjalp til akkurat nå, men at hun heller satte pris på hjelpen hans når middagsoppvasken kom.