Allergi mot "Herreguuuud-uttalelser"

Jeg HATER å føle meg misforstått!!!

Det er ingenting som får meg til å krype inn i meg selv og bli liten som det å føle at jeg ikke blir forstått. Jeg går rett i offer-modus mens hjernen min finner nye og finurlige måter å jule opp meg selv på. Først går selvforsvarsavtrekkeren av, og jeg synes "alle" rundt meg er tåpelige, dumme, lite oppmerksomme, stae, selvgode etc etc. Deretter kommer selvforakten snikende. Jeg hamrer løs på meg selv og anklager meg selv for å være overfølsom og nærtagende, helt til jeg selv er overbevist om at jeg ikke passer inn i en slik hard og kald verden der mennesker er mest opptatt av å vinne disputter og hevde seg selv, fremfor å ha en hyggelig samtale og ta hensyn til hverandre.

Dette har fått meg til å utvikle en inderlig allergi mot "herreguuuud"-uttalelser. "Herreguuud, det gåkke an å kle seg sånn vet du" eller, "herregud, tenk å ha med seg bikkja på brudebildet liksom!?" Dette får meg til å få lyst til å utbryte: "Herreguuuud kan ikke folk få lov til å gjøre som de vil uten at andre skal bry seg?"


Andre uttalelser jeg har utviklet, om ikke en allergi, så heller en mild intoleranse mot i så henseende er: "Love her to death altså, men hun er jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen", eller "Jeg er veldig glad i henne men hun kan være ganske irriterende når hun..." etc.

Slike uttalelser gjør meg helt paranoid... Hva sier de om meg når jeg ikke er der da? Uansett hvor glade de påstår å være i meg så er det tydeligvis ikke nok til å hindre dem i å trekke frem en eller annen negativ egenskap jeg måtte være i besittelse av. Bare tanken får meg til å krympe meg! Denne paranoiaen har gjort meg keitete og dum i mange sammenhenger og fått meg til å oppføre meg høyst unaturlig og teit slik at de garantert har fått grunn til å snakke når jeg har gått derfra.

Ettersom jeg er ganske opptatt av at alle skal ha det bra og at stemningen skal være god så er dette ganske lite forenlig med et glødende engasjement når det kommer til motstand mot "Herreguuuud-uttalelser". Konfliktsky som jeg er kan jeg sitte lenge å brenne inne med et stadig økende sinne og en følelse av stor ensomhet og følelse av annerledeshet før bomba går av. Når jeg først føler jeg MÅ si noe så føler jeg ofte at det kommer ut helt feil og at "alle" føler seg angrepet, noe som selvfølgelig ikke var hensikten. Det er ikke moro å bli attakert og beskyldt for å peke finger, når man egentlig bare vil gjøre omgivelsene oppmerksomme på at verden blir bedre med mer toleranse og kjærlighet.

Jeg har ennå ikke funnet løsningen på dette og har ingen god moral jeg vil avslutte med.  Det er vel heller et lite hjertesukk fra en som stadig vekk føler seg keitete og misforstått, og som bærer en naiv drøm om en mer kjærlig og overbærende verden.