"Åååhhh hvis folk bare kunne skjerpe seg så hadde livet mitt ordna seg""

Denne setningen er ikke hentet ut av det blå, men ble faktisk uttalt av en litt frustrert ung mann på T-banen en gang. Det er lenge siden jeg overhørte ham men jeg har aldri glemt det ettersom det var noe ubehagelig kjent med den setningen...

Når jeg småknurrer over at desilitermålet er satt på feil hylle, at "ingen" har ryddet ut søpla eller at "folk" ikke har køkultur etc så er det vel nøyaktig det samme jeg tenker? At "andre" må skjerpe seg for at jeg skal slippe å bli irritert!
Akkurat som om min lykke avhenger av noen andre enn meg selv!?! Tenk å legge makta over på andre på den måten!?!

Dette var faktisk min overbevisning i mange år. Jeg gikk rundt og så på meg selv som et offer for andres velvilje eller uvilje. At alt dårlig som skjedde meg var fullstendig utenfor min kontroll. Som da jeg ble utbrent første gang (ja det har skjedd flere ganger) så skyldtes dette en blanding av et vanskelig kjæresteforhold, voksne menn på jobb som likte å berøre meg på ulovlige steder, og krevende mennesker som jeg hadde vanskelig for å si nei til.

Jeg sier ikke at det var min feil at mine dobbelt så gamle mannlige kolleger klasset på meg eller kommenterte mine kvinnelige attributter i tide og utide, men jeg har faktisk hele tiden sittet med makten til å selv bestemme hva jeg skal finne meg i. Hadde min selvfølelse vært bedre på det tidspunktet kunne jeg ha sagt i fra tydeligere til min sjef. Jeg kunne ha sagt opp jobben tidligere hvis det ikke bedret seg. Av en eller annen grunn tror min pliktoppfyllende natur at jeg står i livslang gjeld til noen hvis de gir meg en sjanse, og det var nettopp det sjefen for dette firmaet hadde gjort. Videre kunne jeg ha gjort det slutt med kjæresten min på et tidligere tidspunkt da jeg så at det ikke funket i stedet for å utslette meg selv for å få forholdet på fote. Jeg kunne også ha lært meg tidligere at det er lov å si nei dersom noe ikke passer. Man behøver faktisk ikke å oppgi en fryktelig god grunn.. Man behøver faktisk ikke å HA en god grunn for å si nei. Passer det ikke så passer det ikke.

Dette måtte jeg altså bli utbrent to ganger for å lære, og jeg lærer vel fortsatt hver dag. Jeg er ikke lenger et offer, men er nå klar over at jeg selv kan bestemme hvordan mitt liv skal være. Jeg vet at når jeg er blid og i møtekommende så vil de fleste gi meg det samme tilbake, og når jeg er i skikkelig dritthumør så er det som regel det jeg mottar fra andre også.

Et gammelt uttrykk sier: "Smil til verden, og verden smiler til deg". Jeg har alltid hørt uttrykket men tydeligvis har jeg aldri helt skjønt det. Det måtte altså to møter med veggen, 10 selvhjelpsbøker og en Coachingutdannelse til før jeg skjønte dette. Sjefscoach Lene, på CoachTeam, åpnet coachinkurset med å si at hun hadde gjort mye "Learning by tryning". Jeg må vel innrømme at det er den samme søla jeg har tryna i.

Uten hverken selvhjelpsbøker eller coachinkurs har en eller annen har tydeligvis skjønt poenget for leeeeenge siden, og snekret isammen et enkelt lite uttrykk; "Smil til verden og verden smiler til deg". Mens for noen av oss så må ting læres den harde måten ;-) Som sagt så lærer jeg ennå og det jeg definitivt har lært meg, igjennom all tryningen, er at det er ingen andre enn jeg selv som er ansvarlig for min egen lykke!