Når barn blir mobbet, og vi voksne trår feil!

I dag kjente jeg at jeg veldig på det å bi dratt i to retninger... Fagpersonen i meg fikk lyst til å slå i bordet med noen saftige fakta, mens den andre personlige og litt konfliktskye delen i meg ble fortvilet over å ikke finne de rette ordene for ikke å trampe i salaten.

Jeg kom i prat med en fremmed dame og hennes 9 år gamle sønn på toget. Hun strøk ømt sin tydelig overvektige sønn på hodet mens hun sukket og sa: "Vi sliter litt på skolen med mobbing og sånt vi skjønner du". Jeg så smerten i øynene på sønnen da hun sa det og jeg kunne føle morens blødende hjerte. Mitt eget hjerte svulmet til dobbel størrelse og sørget for at strupehodet mitt ble presset langt opp i halsen. Hva svarer man til sånt?

"Det var vondt å høre" sa jeg, som sant var.


Så rettet moren seg opp og snakket med fornyet kraft. Stemmen ble stram og kald da hun malerisk beskrev sin sønns hverdag med fargerike penselstrøk. "Tjukken", "homo", "feiten", "valketryne", sa hun mens hun myste og strammet kjeven. Hun skalv lett i den sammenbitte kjeven slik at den enorme dobbelthaken hennes disset mens hun uttrykte sin forakt for mobberne. Sønnen krympet for hvert mobbeord hun siterte, som om de skulle være piskeslag. Øynene hans ble store og bedende mens han fortvilet kikket, delvis bort på meg, og delvis i gulvet. Det var som om han prøvde å si "hjelp meg" og "hold opp" samtidig, og kanskje var det nettopp det han gjorde.
Moren fanget blikket mitt og avsluttet enetalen sin intrengende med: "Barn er ondskapsfulle!" 

Hjertet mitt falt som en sten ned fra halsen og ned i magen der det ble liggende og verke som en hard klump. Jeg skulle ønske jeg hadde rukket å holde for ørene på min egen 6-årige datter, og forsåvidt sønnen hennes, så de skulle slippe å få høre et voksent menneskes bitre syn på livet på den måten. Tenk å være barn og få høre at barn er ondskapsfulle!??! Og ikke minst, tenk å være et mobbet barn med en raknende selvfølelse og null selvtillitt, for så å bli opplært til at barn (akkurat som deg selv) er ondskapsfulle?!? Øynene til sønnen spurte stille: "er jeg ond mamma?"

Så som i et sceneskifte rettet moren på nytt seg i ryggen og strøk sønnen nok en gang kjærlig over håret mens hun fortalte at de øvde på å tenke at det var "de" som hadde et problem ikke gutten hennes, men at dette ikke var så lett da han ble veldig lei seg. Jeg så han ble lei seg nå også, fordi hans smerte nå ble delt med en villt fremmed på toget...

"Ja, men det er fint" sa jeg støttende, "man kan ikke mobbe et barn som ikke lar seg mobbe!" Denne setningen har jeg hørt, eller lest et sted, og noe i meg sier at det sikkert er sant, selv om disse barna nok er en sjelden vare.

"Han kan nemlig ikke noe for at han er som han er" proklamerte moren høylytt videre. Så korrigerte hun "VI kan nemlig ikke noe for at vi er som vi er!" Underforstått, overvektige. "Vi er sånn genetisk og vi kan aldri få gjort noe med det!" "HAN kan aldri få gjort noe med det" understreket hun mens hun på nytt strøk ham over håret. Den kjærlige hånden i håret kombinert med de skjebnetunge ordene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg! Her står altså en mor og programmerer sin sønn til å tro at han ALDRI kan få bukt med overvekten sin, ved hjelp av en livsløgn hun selv har søkt tilflukt bak, kombinert med et ømt kjærtegn! Et kjærtegn som gir ham den tryggheten han ikke finner noe annet sted enn hos sin mor, noe som gjør hennes ord ennå sterkere!

Mitt eget hjerte har hoppet opp igjen fra magen og plassert seg hardt og dunkende mitt i brystet mitt. "Nei vet du hva!" roper jeg inne i meg, "barn arver ikke overvekt, de arver matvaner!" Men utad smiler jeg et medfølende smil mens jeg forsøker å unngå blikkontakt. Jeg kjenner at jeg skjelver lett og at ørene mine så smått begynner å bli røde av sinne. Så kikker jeg opp og får øye på morens blanke og kjærlige øyne når hun ser på sønnen sin. Kjærligheten hun har for gutten sin ligger tykt utenpå henne og jeg forstår at dette er den eneste form for kjærlighet hun vet om, og den eneste måten hun vet om å vise det på. Jeg får lyst til å omfavne dem begge to mens hjernen min vrir seg for å finne de rette ordene, slik at jeg kan tenne et nytt håp på en måte som ikke støter dem fra meg.

Misforstå meg rett! Jeg mener ikke at han blir lykkelig, mobbefri og selvsikker hvis han bare blir tynn! Langt i fra, men alle som har slitt med overvekt vet hvor vanskelig det kan være å gå på kur etter kur og mislykkes gang på gang. Både psyken og kroppen lider og de til slutt uungåelige livsstilssykdommene blir en manifestasjon på egen utilstrekkelighet og frynsete selvbilde. "Spar barna for dette" har jeg lyst til å rope, "det er så mye lettere å holde seg frisk enn å bli frisk, og det er lettere å holde seg slank enn å slanke seg!" Men munnen min er fortsatt lukket mens det kjennes ut som min egen indre konflikt holder på å rive ut hjertet mitt.

Morens bitterhet forteller meg at hun har kjempet så altfor mange kamper med både sin egen indre nådeløse dommer ,og med dømmende blikk og ukloke kommentarer fra omverdenen. I steden for å spare et lite håp til sin sønn, ønsker hun å beskytte ham som best hun kan ved å få ham til å akseptere sin "skjebne" så tidlig som mulig og gjøre ham hard, slik hun tror hun har blitt hard. De blanke øynene hennes forteller meg at at hun fortsatt er like myk og sårbar som hun allitd har vært, men illusjonen om et hardt skall gjør alt så mye lettere å bære.

Vårt møte drar seg mot slutten og jeg står som fastlåst og stammer litt mens jeg baler med den støyende diskusjonen jeg har gående inni meg. Jeg vil vise at jeg bryr meg, at jeg ikke dømmer og at jeg forstår hvor vanskelig det må være. Samtidig ønsker jeg å røske vrangforestillingene ut av hodene på disse sterke men sårbare menneskene jeg har stående foran meg.

Toget slakker farten og moren og sønnen hennes skal av. De vinker farvel til oss, mens jeg keitet roper "ikke gi opp, jeg heier på deg" til sønnen som svarer med et blekt smil. "Vi sees" sier han, og jeg svarer  "vi sees" mens dørene alt er glidd igjen og sjansen for at vi sees igjen forsvinner like fort som toget  fjerner seg fra stasjonen.

Tilbake sitter jeg med en tom og hjelpeløs følelse i brystet. Hva nytte har jeg av kunnskapen min og utdannelsen min hvis jeg ikke engang klarer å formidle den til mennesker som trenger den? Sannheten er at jeg ønsker å spre håp, ikke tråkke folk på tærne og det viser seg støtt å være en vanskelig balansegang.

I steden snur jeg meg til min nydelige lille datter, ser henne i øynene og forteller henne at barn IKKE er ondskapsfulle! Barn er vakre små vesener som alle fortjener masse kjærlighet selv om de noen ganger kan gjøre dumme ting. Samtidig gir jeg meg selv et løfte om å fylle min lille håpefulle med så mye god selvfølelse og kjærlighet, at hun ikke i egen usikkerhet føler hun må rakke ned på andre for å hevde seg selv.