Duracellkaninen Pia

Pia het den lille rosa duracellkaninen som bodde i lekebutikken sammen med mange andre leker og kosedyr. Alle lekene i butikken drømte om å bli kjøpt av en liten jente eller gutt så de gjorde seg stor flid med å vise seg fra sin beste side i åpningstidene. Pia var intet unntak men i motsetning til de andre lekene var Pia i full fart hele kvelden også. Pia var mest stolt over at hun klarte å holde det gående så mye lenger enn alle de andre lekene! Denne tiden brukte Pia til å ordne til for de andre lekene.

Det gikk gjetord om Pia blant alle landets tøykaniner og leker. ”Har dere hørt om Duracell- Pia?” sa de  ”Hun vant konkurranseløpet i leketøysforretningen. Til og med de radiostyrte bilene måtte kaste inn håndkleet til slutt”.
De sa dette med slik ærefrykt i stemmen at det levnet liten tvil om at Duracell-Pia var i særklasse når det kom til utholdenhet og kapasitet. Deretter fortsatte de å skravle videre om alt og ingenting på riktige tøykaniners vis.

Pia hoppet rundt og hjalp til der det trengtes. Og det var ikke få som trengte hennes hjelp. Det lille leketoget hadde så problemer med den tunge kullvogna si og trengte Pias hjelp for å komme opp bakken. ”Pia du som har så mye energi og som til og med slo ut de radiostyrte bilene kan vel hjelpe meg” sa toget. De små trekkoppmusene hadde rotet så fælt i boksen sin at det trengtes massiv innsats fra Pia for at de i det hele tatt skulle klare å komme seg i seng om kvelden. Pia måtte  som regel også hjelpe med å legge det lille puslespillet hver kveld, det var jo ikke lett å sove når det lå slik hulter til bulter!

Et par av de skumle maskene i utkledningsavdelingen hadde klart å skremme hverandre opp så fælt at de hadde falt ned av knaggen sin og kom ikke opp igjen. ”Hjelp Pia” ropte de. ”du som har så mye energi at du til og med slo ut de radiostyrte bilene kan vel avse en hånd?”  Pia fikset problemet med letthet og hvis det ikke var noe mer hun kunne bidra med så satte hun seg ned og strikket litt.

Da hele leketøysforretningen hadde falt til ro sørget Pia for at alt lå til rette for at alle lekene skulle få en god start neste dag. Hun satte frem litt frokost til tøyløvene slik at de skulle bli mindre morragretne. De var så sultne når de våknet at de kunne være ganske utrivelige. 

Fru Klinke med alle de hundrevis av små klinkekulebarna sine trengte kaffen sin for som hun sa selv ”Hvordan er det meningen at jeg skal kunne klinke noe som helst uten å engang ha fått kaffen min?” Så Pia gjorde klart dette også hun. De uskikkelige sprettballene trengte å få nettet sitt stramt snørt så ikke noen av de mindre ballene begynte å drømme og dro med seg resten på nattlige sprett. Det hadde skjedd tidligere og det hadde tatt Pia hele natten å samle alle de små sprettballene i nettet sitt igjen.

Puh, det var litt av en jobb konstaterte Pia, men hvis hun var heldig nå så fikk hun seg et par timer i batteriladeren før det ble liv og røre her igjen. Det holdt lenge mente hun.

Èn kveld etter stengetid når butikken hadde falt til ro kjente Pia at det var litt tyngre å dytte leketoget opp bakken. ”Pytt pytt” sa Pia. ”Det var nok bare litt ekstra kull i vogna i dag.” Esken med frokostbalandingen til tøyløvene virket også litt tyngre denne kvelden, hva kunne dette komme av? ”Pytt pytt” tenkte Pia ” det er slkkert en ny og fullere eske enn den fra i går”. Slik fortsatte det. Kveld etter kveld. Pia begynte å bli fortvilet, men stoppe det gjorde hun IKKE! Så dypt hadde hun da ikke sunket. Det var sikkert forbigående sa hun til seg selv.

Èn morgen hendte det noe grusomt. Ja rett og slett forferdelig var det! Hun forsov seg! Noe så flaut!!! Det var enda godt hun var rosa i fargen fra før av så ingen så hvordan hun rødmet.. Dette var ille. Kunne det tenkes at hun hadde fått det syndromet hun hadde hørt om…? Hva var det det het igjen? Det var et veldig vanskelig navn... noe med batteri... redusert batteri..? Redusert batterikapasitet!!! Dèt var det de kalte det! Nei, nei, nei, det kunne ikke være sant, det måtte være noe annet. Noe som gikk over! Hun hadde hørt om andre batteridrevne leker som hadde fått det men hun hadde aldri trodd det kunne ramme henne selv!!! Nei det måtte være laderen det var noe galt med, helt sikkert!

Pia fortsatte som vanlig og klistret på seg et smil, hoppet rundt og forsøkte å redde lekebutikken fra sine egne farer. Hun begynte å snike til seg små pauser i ny og ne, en halv time i laderen når ingen så. Men laderen måtte nok være defekt tenkte hun, den virket definitivt ikke like bra som før.  Den måtte nok påvirke synet hennes også tenkte hun. Fargene i butikken var liksom ikke like klare lenger, og dessuten la hun merke til at alle lekene bråkte mye mer enn før så den defekte laderen påvirket nok hørselen hennes også. Og hun som hadde vært så hoppende og glad følte seg nå mest tung og trist. Hun skulle nok sende inn en klage på den laderen ja, når anledningen bød seg. Når hun bare  hadde blitt à jour med alle tingene som måtte gjøres i butikken først.

De andre lekene merket at noe var rart med Pia Duracellkanin. De begynte å bli misfornøyde og klagde oftere og oftere på at ting ikke var på stell. Løvene klagde over at frokosten manglet, Fru Klinke på at kaffen var for tynn osv osv. Jo mer Pia strevde jo mer så hun ut til å glemme. 

Da Pia en dag ikke klarte å komme seg ut av laderen ble det først ramaskrik i leketøysforretningen. Pia var syk!! Hva skulle de gjøre nå? Men ganske raskt hadde de ordnet seg til slik at Teddy fra kosedyravdelingen ordnet med mat til tøyløvene, Fru Klinke lærte seg kaffetrakteren  og ordnet seg kaffe selv mens leketoget passet de små. Sprettballene fikk hjelp av trekkoppmusene mot at sprettballene hjalp til å rydde i boksen til musene.

Man skulle kanskje tro at Pia ble lettet over at alt ordnet seg fint, men det var hun slettes ikke. Hun følte seg veldig til overs. Var hun virkelig ikke uerstattelig? Ikke var det noen som kom bort til henne og takket henne for alt hun hadde gjort for dem heller, det vanket kun misnøye over det hun nå ikke lenger var i stand til å gjøre. Hun var skuffet over vennene sine. De var jo ikke takknemlige i det hele tatt ennå hun som hadde gjort alt for dem! Eller var det virkelig for dem hun hadde stått på? Dette måtte Pia gruble litt over kjente hun.

Rett som det var kom det en liten pike bort til Pia. I den ene hånden sin hadde hun et doktorsett (et slikt fint et med stetoskop og greier) og med den andre hånden løftet hun opp Pia. ”Denne vil jeg ha” sa piken!

”Den er ødelagt” sa en mann som måtte være hennes far. ”Derfor vil jeg ha den” sa piken bestemt ”den trenger meg ettersom jeg skal bli doktor”

Pia fikk så mye omsorg i sitt nye hjem at hun straks kjente kreftene komme tilbake. Hun hadde fått en splitter ny lader og helt nye oppladbare batterier! I tillegg fikk hun ligge så lenge hun ville i laderen hver dag og hun hadde en helt egen dukkeseng å sove i om natten. Hver dag ble Pia undersøkt og stelt med av den lille piken med doktorsettet og alle de andre lekene på det koselige barnerommet ble veldig nysgjerrig på henne. 

Da Pia en dag følte seg sterk nok til å stå opp og gå litt omkring klarte ikke de andre lekene å dy seg lenger og spurte og grov om det var sant at det var hun som var den berømte Duracellkaninen Pia, hun hadde slått de radiostyrte bilene i kappløpet? 

Pia som nå hadde forstått noe viktig, kjente at den gamle Pia som aldri stoppet opp og ikke tok hensyn til seg selv ikke var  der lenger. ”Nei” svarte Pia ”det må ha vært en annen kanin.