A day in the life of ADHD

Våknet som vanlig maaange ganger fordi resten av husstanden romsterer, men var for trøtt til å gjøre noe med det. Dessuten var det ennå et par timer til vekkerklokka ville ringe.

Kl. 10:30 oppdager jeg at jeg har sovet over vekkerklokka og at halve dagen er «borte», noe som gir meg en overveldende følelse av å være håpløs. Må snu meg saaakte for det gjør hysterisk vondt i ett eller annet  ledd, rygg, nakke etc som vanlig. Jeg føler på en irritasjon over norske leger som ennå ikke tar sammenhengen mellom hypermobilitet og ADHD på alvor og jeg fører en liten mental samtale med fastlegen der jeg blir litt sint og selger ny forskning på pulten hennes. 

*PLING!

Telefonen på nattbordet forteller meg at en av Messenger-gruppene mine er i gang med en samtale jeg ikke klarer å ta dykke inn i akkurat nå.

*PLING!

*PLING!

Før jeg i det hele tatt har fått satt føttene i gulvet kjenner jeg at stressnivået mitt begynner å stige og tankene på hva stress gjør med kroppen overvelder meg. Diktator-sjefen som alltid sitter og maser i hodet mitt har allerede begynt å gnåle om alt jeg ligger bakpå med av ting jeg skulle ha gjort. Jeg starter altså dagen litt under nøytral på optimismebarometeret mitt. 

Dessuten våkner jeg med «You didn’t have to cut me off» med Gotye på hjernen.

Jeg har ikke kommet lenger enn til morgentoalettet men føler meg allerede så overveldet at tanken på alt som kreves av eksekutive funksjoner i alt som må gjennomføres for å ta en dusj og ender opp med å splashe litt vann her og der i vasken. Nakken og hoftekammen har sikkert godt av en varm dusj men de løsner etter hvert uansett. Finner fram truse og kosebukse men klarer ikke å velge sokker fordi jeg ikke vet hva slags topp jeg skal ha på. Det gir meg en rar tilfredsstillelse hvis sokker matcher antrekket og nå klarer jeg ikke å fri meg fra tanken… Går mot gjesterommet for å lete blant klær som ligger i en haug på senga der. De havnet der etter en kles-meltdown for noen uker siden, der jeg endte med å kaste alle klærne mine på gulvet i gangen i frustrasjon over å ikke finne det jeg trengte. Stopper halvveis, snur, stopper, snur igjen. Sånn blir jeg gående i loop mellom sokkeskuff og gjesterom, uten å komme noen vei, helt til jeg må gi opp og sjekke vær-appen før noe som helst plagg kan velges. 

Men før jeg i det hele tatt får åpnet noen vær-app lyser det massive mengder varsler mot meg på skjermen og jeg blir sittende og scrolle lenge på sengekanten etter å ha gjort den feilen og faktisk åpne et av varslene. Jeg har ennå hverken sokker eller genser på og Alvin står i gangen og boffer missfornøyd og vil ha hjelp ned trappen. 

Når jeg endelig får kledd meg er jeg litt stressa over både Alvins utålmodighet og av gnålingen fra den diktatoren jeg har i hodet, som aldri er fornøyd med fremdriften min. Begeret begynner allerede å bli fullt så tanken på å skulle starte prosjektet med å ta på maskara overvelder meg, så det dropper jeg. Ennå jeg vet at usminket fjes betyr at jeg utsetter tur med Alvin, noe som igjen ødelegger den lille rytmen jeg måtte klare å finne i dagen min.

«You didn’t have to cut me off…»

Jeg lager kaffe og tar allergi-og jerntablett, og kommer plutselig på at jeg skulle ta en injeksjon med jern forrige uke. Må hente telefonen for å se etter i Helsenorge-appen om det finnes noen resept eller hvordan dette nå egentlig skal gjennomføres. Må jeg til legen eller kan jeg bare ta den på apoteket tro? Telefonen har jeg glemt på badet og må løpe opp til andre etasje igjen. Jeg finner telefonen ved siden av tannbørsten min men jeg får også øye på den prøve-tuben med tannkrem jeg fikk av tannlegen her om dagen. Korken på denne har perfekt form til å forsøke noe jeg så på Pinterest. Må bare hente to-komponent støpemasse i silikon jeg har liggende inne på kontoret her oppe…  jeg har ikke tid til å vente med å prøve så jeg blander massen og presser den rundt korken der inne på badet. Den størkner saktere enn jeg husket så jeg tar det hele med meg ned, kutter til og oppdager at jeg har aktiv masse til overs som jeg må forte meg å finne på noe med. Hiver meg rundt og lager ennå en form jeg har tenkt lenge på å prøve ut. Nå kan jeg snart både lage miniatyr-muffins og flere bringebærøredobber. 

«You didn’t have to cut me off…»

Jeg oppdager i øyekroken et halvferdig prosjekt som trenger fiksativ før lakkering og ordner dette, før jeg oppdager at tannkremkorken har en fordypning foran som burde ha vært tettet før jeg lagde avstøpning. Fyller fordypningen med resin og uv-kurer denne i flere omganger og ender med å måtte pusse den ned med sandpapir før den ble bra nok til å ta ny avstøpning. Må løpe opp på kontoret og hente mer støpemasse og finner samtidig en hjerteform jeg har lett etter. Denne blir visst liggende igjen på pulten da jeg oppdager posen med dekorsand som jeg syntes ble for grov da jeg forsøkte å bruke den som «sukkerstrø» på noen godteriøredobber i jeg lagde av leire og resin i sommer. Jeg kommer på at jeg kan forsøke å sile den og se om det funker da. 

Jeg har ennå ikke sjenket meg kaffe, helt resten over på tv-kanna eller egentlig «satt meg ned» etter at jeg sto opp, og alt dette gjør jeg mens jeg strever med tankene om hva jeg skal bruke dagen min til.

Jeg burde bruke tiden min på å maile kirken her borte angående den julekonserten jeg fikk lyst til å lage med Ingrid. «You didn’t have to cut me off….»  Nå har det gått 9 mnd siden jeg begynte å planlegge prosjektet og nå er det sikkert for sent. Sånn ender jeg opp med å svikte både meg selv og Ingrid. Dessuten bør jeg ta tak i tegneseriepropsjektet mitt for at det i det hele tatt skal bli noe av, men uten noen som gir meg deadlines eller noen å stå til rette for så glir alt bare ut i sanden. «You didn’t have to cut me off…» Har lurt på å kontakte en psykiater jeg vet om for å høre om han kunne tenke seg å bidra på fagsiden. Herregud.. som om han skulle ha interesse av noe sånt.. Jeg blir stående litt låst midt på gulvet mens jeg tenker at jeg også bør bidra litt her hjemme og satt over en klesvask, eller støvsugd eller malt ferdig møbelprosjektene mine som jeg vet driver Espen til vanvidd. Har planer om å spille inn et par låter i hjemmestudioet vårt og nå er tiden perfekt ettersom ingen er hjemme.  I tillegg bør jeg lage liste og planlegge kunstutstillingen som er om kun halvannen måned. Dessuten raser alle ideene til nye kunstprosjekter, skriveprosjekter, låtideer, trenings planer etc rundt i hodet mitt sammen med alle bøkene jeg har lyst til å lese og alle temaene jeg har lyst til å lære mer om og da kommer tanken om at meditasjon er bra for sånne som meg og slår meg nesten i bakken.

Jeg blir gående litt frem og tilbake midt på gulvet mellom iPaden i stua og alle hobbyprosjektene mine på kjøkkenbordet mens jeg føler meg lammet av at alt bombarderer meg samtidig. «You didn’t have to cut me off…» Jeg får øye på dekorsanden og bestemmer meg for å sile denne da det virker mest overkommelig for øyeblikket. 

Jeg har husket å gi Alvin medisin, men kommer på at kaffen ennå står på trakteren og når jeg har fylt opp koppen min blir jeg stående midt på kjøkkengulvet mens hodet mitt roper: 

- Ta fram Fimoleire og lag bittesmå muffins 

- Sil dekorsanden

- Skriv mail til kirka

- Skriv mail til psykiateren

- Lag en oversikt til kunstutstillingen

- Lag hull i de figurene  som skal dekkes med dekorsand  (når du har silt den) så de kan henges opp når de tørker

«You didn’t have to cut me off…»

- Mal figurene et hakk lysere så de blir mer naturtro

- Bland riktig farge på malingen NÅ! 

- Lag kunst NÅ! Få det unna..

- Sil sand

*PLING!

Snapchat varsel fra M&M-gruppa 

*PLING!

Svar fra noen på Snapchat-gruppa

*PLING

Noen har svart med et bilde på Snapchat-gruppa

*BZZZZ….

En bps har forvillet seg inn

Jeg henter en stol for å nå opp til vindushaspen over kjøkkenbenken. Slipper den ut og oppdager at vasen med blomster er nesten tom for vann og fyller denne samtidig.

- Skriv mail

«You didn’t have to cut me off…»

- Sil dekorsanden

- Lag liste

*PLING!

SMS fra datter som lurer på noe jeg må Google. Fordyper meg i artikler jeg finner og oppdager at jeg nå kan svare på forespørselen hennes med en liten avhandling som går langt over det hun egentlig spurte meg om. Sletter svaret mitt før hun rekker å lese det og korrigerer med et mer passende svar. 

Må tisse! 

Oppdager at smartklokka mi er tom for batteri og laderen er på pulten på kontoret oppe så jeg kan ta det på vei til toalettet. Elsker når jeg kan slå to fluer i en smekk. Effektivitet!

«You didn’t have to cut me off…»

På pulten finner jeg den hjerteformen fra i stad og plukker den opp mens jeg legger klokka på lading og går på badet.

Vel nede igjen begynner jeg endelig å sile denne forbaska sanden. Det tar for lang tid! Masse siling, lite utbytte. Hører på YouTube Shorts mens jeg siler og blir sur av Amerikanere, så blir jeg glad av søte hunder, så sur av amerikanere igjen. 

*PLING!

Dagbladet varsler at Jonas Gahr Støre holder tale live akkurat NÅ! 

*VOFF

Alvin vil ut i hagen og tisse

*PLING!

Jens Stoltenberg dreit seg ut på direkten, melder VG

Søren også, det siste «plinget» dempet lyden på videoen jeg så på, slik at jeg ikke fikk med meg hva de sa. Må spole tilbake

*PLING!

ADHD-Chatter podcasten har sluppet ny episode

Jeg switcher over til den. Ekspert snakker om sukkerets påvirkning av ADHD-hjernen

«You didn’t have to cut me off…»

Jeg lurer på om havremelka jeg har i kaffen inneholder for mye sukker… Må avbryte det jeg holder på med for å lese på kartongen. Hmmm bekymringsverdige sukkerverdier der…

«Sugar triggers stresshormones which is detrimental to the ADHD brain»

Jeg spiller av et langt scenario i hodet der jeg er tilbake på ernæringsstudiet og krangler med en av professorene om sukkerinntak. Han bagatelliserer sukker og jeg hiver forskningen til damen på podcasten i ansiktet på ham..

«You didn’t have to cut me off…»

Jeg MÅ ta tak kostholdet mitt. Jeg spiser ingenting i løpet av dagen. Orker ikke mat, bare litt grønnsaker før jeg spiser middag… Hmm jeg har ikke spist grønnsakene mine i dag. Roter i kjøleskapet og finner noe ferdig skylt blomkål.

Kanskje hvis jeg snur helt opp ned på kosten min så slutter kroppen min å streike sånn og gjøre så vondt over alt. Kanskje det faktisk er løsningen på alt i livet mitt? Jeg har jo kunnskapene til å gjøre det så kanskje jeg skal gjøre alvor av alle de planene jeg har hatt rundt dette de siste årene? Det kommer til å kreve mye da.. også er det dette med familien som synes alt er vanskelig, ekstremt eller kjipt. Dessuten er det vanskelig nok at jeg er veggis og synes mye mat har ekkel konsistens, ikke skal være ultraprosessert eller at jeg bare aldri har lyst på mat… blir det lettere eller vanskeligere for alle hvis… Blargh.. nå ble jeg sliten

*VOFF!

Alvin vil ha tur 

OK, må opp og sminke meg. På turen forsøker jeg å høre på podcasten men må spole tilbake hele tiden fordi jeg går glipp av det de sier når synsinntrykk og tanker overdøver podcasten. Jeg blir bombardert av inntrykk, biler , folk, hunder, unger som løper, unger som roper, unger på sparkesykler som nesten kjører ned Alvin.. grr

For omveier, orker ikke folk, de er masete. Særlig unger, akkurat nå.

Vel hjemme igjen har jeg spolt meg helt tilbake til starten av podcasten igjen.

*PLING!

En av jobbens leverandører melder på en felleschat 

«You didn’t have to cut me off…»

*PLING1

Kollega svarer på felleschatten

*PLING!

Tommel opp fra leverandør

- Skriv mail nå

- Mal de figurene

- Lag den lista

- Design et helt nytt skreddersydd kosthold

«You didn’t have to cut me off…»

*PLING!

YouTube: «Bernie Sanders: VACCINES WORK!»

mRNA-vaksinene ja…  Hvorfor kjenner jeg personlig flere med vaksineskade enn folk med Long-Covid?

Grøss.. håper hun forstår at jeg ikke er vaksinemotstander hun jeg diskuterte med i går…? Tenk om eg fremsto som en konspiratoriker? Burde jeg sjekke med henne…? 

*PLING!

Duolingo sier at Duo maser om at Streak Freez´ene mine er brukt opp

*VOFF VOFF!

Alvin maser om at han ikke har fått godbit etter turen.

- Fullfør dekorsand-prosjektet

- Lag minimuffin av Fimoleire av den nye formen du har laget av tannkremkorken

- Mal ferdig møblene

Må tisse igjen.. pokkers kaffe! Snakk om tidssluk å løpe opp og ned på do hele tiden. På kommoden utenfor badet finner jeg den hjerteformen…

Har ennå ikke fullført noe av det jeg har begynt på, og er ennå ikke ett skritt nærmere å lage hverken julekonsert, tegneseriebok, spille inn låter, prøve om «sukker-sanden» er naturtro nok, malt ferdig møbler etc. Klokka er 16:45og snart kommer alle hjem og alt begynner.. handle mat, middag, oppvask. «Hva vil du ha til middag?» «JEG VEIT IKKE I DAG HELLER!!!!!» Bla bla… Får vel gå og rydde bort sandprosjektet på bordet så det går an å sitte der og spise middag.

«You didn’t have to cut me off…»

Nede for telling - igjen

Mens Preben Aavitsland og FHI forteller oss at de ikke er det minste bekymret for hverken ny importsmitte fra Kina eller den såkalte omikronvarianten «Kraken», er jeg livredd. Mye reddere nå enn jeg noensinne var da alt dette var nytt. Det var før jeg hadde prøvd viruset selv. Jeg har hatt korona to ganger nå, og jeg tåler mest sannsynlig ikke å få det igjen.

Endelig er samfunnet tilbake til normalt igjen, for selv om koronabølgen skyller over oss på nytt så er det jo ikke noe farlig lenger. Nå er det jo som å få en helt vanlig forkjølelse sier de som har greie på det. Faktisk er det så lettvint å få korona nå at dersom du blir smittet så er det ikke sikkert at du merker det engang. 

Og nå er de altså ikke bekymret for «Kraken». Omikronvarianten Kraken som viser seg å være mer alvorlig enn tidligere antatt og tidligere varianter, samt flink å omgå antistoffbehandling og vaksiner - som nå er det eneste myndighetene satser på som beskyttelse fremover.

XBB.1.5, the so-called Kraken variant, which appears to be more severe than prior strains, is showing resistance to monoclonal antibody treatments and “is causing a considerable increase in hospitalization and mortality on the East Coast of the US.” - Daniel Lópes Alcuña, tidligere kriseleder i Verdens Helseorganisasjon

Norge «åpner igjen» mens jeg hoster opp lungene mine

I september 2021 fikk vi corona i hus for første gang. Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt engstelig da jeg tross alt var relativt ung og frisk. Trente jevnlig, røyker ikke og drikker ikke. Dessuten hadde jeg to doser Moderna innabords.  

«Mildt sykdomsforløp» kalte de det. Ja for all del, hvis det å måtte sitte og sove for å få puste eller måtte ta pauser på vei fra sofaen til toalettet, hoste på seg ribbeinsbrudd og ikke klare å snakke i sammenhengende setninger pga kortpust, hvis det klassifiseres som «Mildt» så er jeg sjeleglad jeg slapp unna den såkalte «alvorlige» varianten. 

Så, mens bildene av «Norge åpner igjen» rullet over tv-skjermen, benket jeg meg ned med Paracet og hostesaft og ventet på at det skulle gå over. Det var her det ble litt kluss planen for meg, for etterhvert som de andre i huset friskhet til så ble ikke jeg nevneverdig bedre. De andre kom seg opp i vertikalen relativt raskt men jeg kom meg liksom aldri forbi knestående. Jeg hostet og hostet og feberen holdt stand. Dvs. den kom stadig tilbake så fort jeg ble sliten, og sliten det ble jeg bare av å gå en rolig tur med hunden. Jeg har en hund på størrelse med lommerusk så det var ikke farten som var problemet. Jeg gikk store omveier for å unngå motbakke for da «drepte» jeg lungene mine og feberen kom snikende sammen med hvilepuls på rundt 115 i flere timer. 

Hjernetåke

Så begynte ordene mine å bli borte. Jeg kunne stoppe midt i en setning fordi jeg ikke hadde ordene til å formulere det jeg ville si. Jeg begynte rett og slett å føle meg uintelligent. Dette forverret seg da jeg ble sliten og i tillegg til at ordene mine var borte så glemte jeg ofte hva jeg holdt på å si, midt i setningen.

Jeg opplevde å sette meg inn i bilen og ikke huske hvordan den virket. Jeg «kjørte meg bort» i en rundkjøring fordi jeg ikke husket hvor jeg var eller hvor jeg var på vei. Jeg satte kaffekoppen i kjøleskapet, og helte melk i colaen. Jeg gikk ens ærend i butikken for å kjøpe smør og kom hjem med middag til i morgen men uten smør. Jeg glemte å låse dører, jeg glemte bankkort, glemte kaffekopper, vesker, mobilen, regninger, nøkler, jakker, luer, legetimer, avtaler you name it. Dagen min på jobb, i redusert stilling som delvis sykemeldt, gikk stort sett med på å rette opp i tidligere feil jeg hadde gjort og å  dekke over at jeg egentlig fremsto som fullstendig dement. Da jeg kom hjem var jeg fullstendig utslått. Jeg googlet «early onset dementia» med klump i halsen. Helt seriøst!

Syk eller psyk, eller kanskje bare lat?

Samtidig ble hosten min bare verre. Jeg var hos legen og tok enormt med tester. Spirometri, EKG, CRP, blodprøver av alt man kan tenke seg, men alt kom tilbake helt «normalt». Jeg kjente på en skam over å være så «dramatisk» og følte at jeg kanskje egentlig bare burde kunne skjerpe meg ennå litt til. 

For hva om såkalte langtidsskader etter korona egentlig bare er oppfunnet av mennesker som er late og bare har ventet på en anledning til å slippe å jobbe? Det var sånn det føltes. Særlig øker mistanken om dette når folk med kun «mildt sykdomsforløp» nå plutselig hevder at vi ikke har blitt bra igjen. Hadde vi ennå hatt anstendighet til å ha ligget i en respirator først så skulle vi kanskje ha sett litt nærmere på saken. Jeg følte presset til å krumme nakken og gå på litt til. 

Det funka en stund, for det er utrolig hva som går bare man presser litt hardere. Men så smalt det igjen. Hosten ble verre og lungene begynte å lage rare knitrelyder. Etter besøk på legevakta, fordi jeg ikke fikk puste, så viste alle prøver nå at jeg hadde utviklet kronisk astma. Nå fikk jeg masse utredning, spesialister og medisiner. Endelig hadde legene noe konkret å forholde seg til og jeg følte meg endelig sett.

Etter en kortisonkur forsvant betennelsen i kroppen og mye av hjernetåken lettet, lungene ble lettere og utmattelsen kom sjeldnere. Jeg fikk kontroll over pulsen og fikk ikke lenger melkesyre av å gå opp en trapp. FOR en lykke!!!

Å rykke tilbake til start

Jeg har sjeldent følt meg så glad som da jeg gikk opp en motbakke og kjente noe som liknet på overskudd i beina, pusten funka og pulsen ble normal etter få minutter. Nå skulle alt bli bra. Jeg kontaktet frisklivssentralen her jeg bor og begynte å planlegge for sakte opptrening under kyndig veiledning av fagfolk. 

I min bydel har frisklivssentralen jobbet med long-covid pasienter under pandemien og hadde et opplegg klart for meg. Selv om long-covid-prosjektet nå er avsluttet i bydelen har de fortsatt materialet tilgjengelig fikk jeg forklart. Jeg ble veldig glad men noterte meg at jeg fant det merkelig at prosjektet var avsluttet, fra høyere hold, nå som jobben med å restaurere oss «hanglerne» virkelig startet. Uansett var jeg takknemlig og glad. Nå begynte endelig ting å lysne, men bare èn uke etter min første time hos frisklivssentralen testet jeg positivt for Covid igjen. Nøyaktig ett år og èn måned etter forrige gang. 

Også denne gangen var jeg optimistisk og jeg valgte å ikke ta sorgene på forskudd. Jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå bra for korona er jo ikke farlig lenger, ikke sant? «Det var den pandemien» skrev Aavitsland på Twitter. Riktignok skrev han dette 6. juni, før selve hovedbølgen av Delta slo innover oss. Men nå, nå er det jo Omikron som gjelder, og den bare smitter lett men gir ikke alvorlig sykdom. FHI sier jo til og med at vi ikke behøver å teste oss en gang. Nå kan du fortsatt være på jobb og det er ikke engang nødvendig med munnbind dersom du er «relativt symptomfri».

Nå skal det sies at det var min «relativt symptomfrie» kollega som smittet meg nå sist.

Uansett, det var jo Delta-varianten som hadde gjort meg så syk forrige gang, og ifølge FHI er Omikron en dans på roser i forhold. 

Det tok en uke ca så var jeg sånn passelig oppegående igjen. Trodde jeg. Det vil si tilbake til knestående, og der har jeg vært siden. Nå er det ganske nøyaktig tre måneder siden det «ufarlige» Omikronviruset traff meg og jeg er tilbake til full sykemelding, lavgradig feber ved anstrengelse, hjerteklapp, PEM (utmattelse etter anstrengelse), nye nevrologiske utfall med ansiktssmerter, hodepiner, tarmlekkasjer urinlekkasjer, hjernetåke, fatigue-atakker mm. For å si det mildt så oppleves det helt jævlig. 

På samme tid har det dukket opp en haug med artikler som linker Long-Covid til ME/CFS noe som skremmer livet av meg. Ikke bare fordi ME virker som et rent helvete, men også med tanke på at forskningssjef Signe Flottorp i FHI er en pådriver av en behandlingsmetode resten av verden har avskrevet som potensielt skadelig for ME-pasienter. Hun kaller kritikerne sine for «aktivister» og mener at dette er en psykisk sykdom som man kan tenke seg frisk fra, ved hjelp av kognitive hjelpemidler.

Altså, jeg elsker Norge og jeg elsker at vi har så høy tillit til myndighetene at vi gjør som de sier i en krisesituasjon, men en slik håndtering av syke mennesker ødelegger den tilliten kraftig.

Kos deg men ikke la noen se det

Den eneste medisinen jeg har fått foreskrevet av lege er å ha hvilepuls, gjøre hyggelige ting jeg orker og forsøke å røre meg men holde meg langt under «smertegrensa». 

Som mange «usynlig syke» så opplever jeg også å bli mistenkeliggjort av omverdenen. «Du ser jo ikke syk ut» eller «Du kan jo ikke være så syk du som… (Fill inn the blank)»

Selv har jeg opplevd god effekt av å isbade! Dette har gitt meg et snev av lykkefølelse og ikke minst sosialt samvær med vennene mine. Dessuten har det vært godt å synge med koret mitt de gangene jeg har orket det. Perifere bekjente aner ikke at jeg måtte droppe flere øvelser før konsert, at jeg måtte droppe både lydprøver og rigging og at jeg lå med feber flere dager etterpå. Heller ikke ser de at jeg må hjem og sove noen timer etter at jeg har badet, men at det føles verdt det, ikke minst for min psykiske helse. Det er disse gledesøyeblikkene jeg ønsker å dele på sosiale medier, ikke de timene jeg ligger nede for telling og er syk.

Hvorfor snakker ingen om farene ved reinfeksjon?

Min største bekymring ligger ikke kun i frykten for ikke å bli frisk igjen, for det skal jeg bli, men jeg er livredd for å måtte gå igjennom dette hvert eneste år. Vi har jo tross alt fått beskjed om at vi må regne med å bli smittet om og om igjen, men skal virkelig jeg, mannen min, datteren min, kollegaene mine, sjefen min, vennene mine og koret mitt bare godta at jeg forsvinner under teppet hver vinter og dukker opp til våren med en ny diagnose eller to? Skal de godta at jeg ikke kan bidra på hjemmebane eller jobb i flere måneder hver vinter (i beste fall)?

I følge Verdens Helseorganisasjon er det 663 millioner bekreftede tilfeller av Covid-19 pr. 23 desember 2022. Man antar derimot at mørketallene er store pga manglende testing. Et forsiktig anslag på 10-20% antas å utvikle langtidsplager, men pga store mørketall også her, er dette tallet mest sannsynlig mye høyere. I tillegg er det også antatt at den reelle prosentandelen rammede er en del høyere.

I skrivende stund anslår IHME-data (Global Burden of Disease) faktisk at så mye som 145 millioner mennesker lider, eller har lidd av long-covid etter de to første årene i pandemien. Hvordan tallene ser ut etter nesten tre år med pandemi har jeg ikke funnet. Uansett er dette en helt sinnssyk mengde med mennesker som ikke har fått, eller kun delvis har fått tilbake livet sitt, og hvordan vil alle disse menneskene tåle å bli smittet på nytt og på nytt? 

For min egen del har reinfeksjon vært fatalt. Mye tyder på at det ikke bare er meg som har det slik da jeg har funnet grupper på internett med mennesker som er langtidssyke etter covid-19 infeksjon, som det heter på fint. Her deles det daglig fortvilte historier om tilbakeslag etter å ha blitt smittet med korona på nytt. Mennesker som endelig hadde kommet tilbake i arbeid men som nå er sengeliggende igjen. De psykiske helseimplikasjonene er minst like store som de fysiske på dette stadiet.

Dette er er bare de åpenbare long-covid utfordringene for nå har jeg ikke engang touchet borti mulige organskader, økt risiko for slag, hjerteinfarkt, Alzheimer, nevrologiske- og  autoimmune sykdommer mm som ser ut til å ligge i kjølvannet av hver gjentatte infeksjon ifølge nyere forskning. Det er visst heller ikke bekymringsfullt for Helsemyndighetene at forekomsten av diabetes type 1 hos barn har økt unormalt kraftig under pandemien. For uinnvidde så er altså Diabetes type 1 en autoimmun sykdom. 

Ønsker ikke nedstengning

Tro meg, jeg ønsker ikke noen ny nedstengning eller straffeforfølgelser av de som bryter karantener. Derimot ønsker jeg at det holdes en økt bevissthet på at det fortsatt er masse ved dette viruset vi ikke vet ennå og at langtidskonsekvensene kan være fatale for mange flere enn de som utvikler Long-covid. Det finnes fortsatt mennesker der ute som ikke tåler en ny koronainfeksjon så godt, enten de er i risikogrupper eller de har en kjær hjemme i for eksempel kreftbehandling. Jeg ønsker at FHI slutter å si «Vi er ikke bekymret» til alt som omhandler Covid. Jeg VIL at de skal være bekymret. I allefall bekymret nok til å fremstå som om de bryr seg. Pga denne holdningen fikk folk sjokk da jeg sa jeg var blitt smittet på nytt i høst, fordi de trodde at pandemien var over. 

For de som trodde at ingen lenger dør av korona heller, så viser statistikken på FHIs egne sider at nesten 70% av alle Covid.19-assosierte dødsfall skjedde ila de ti første månedene av 2022. Dvs nesten 3000 dødsfall i 2022 mot 461 i 2020. Det betyr at bestemor ikke er viktig lenger. Bestemor som vi sperret inne og skulle beskytte med nebb og klør i 2020 har nå blitt redusert til en salderingspost. Dette fordi vi ikke lenger skal ha tiltak som er «invaderende» i folks privatliv.

Nå viser prognosene til healthdata.org at i løpet av de neste tre månedene vil det dø 1.400 mennesker av korona her i landet, hvis vi ikke blir flinkere til å bruke munnbind eller gjøre enkle tiltak som installere lufteanlegg på skoler, kjøpesentre, sykehus og sykehjem.

Det er nemlig slik at FHI blånektet i det lengste for at dette viruset var luftbårent og holdt på at det var dråpesmitte som var utfordringen, til tross for sterkt trykk fra utenlandske forskere som sa det motsatte. Dvs at vi kunne ha spart ennå flere liv i begynnelsen av pandemien ved å anerkjenne dette og begynne med munnbind tidligere. Penger kunne vært distribuert slik at nye lufteanlegg kunne blitt installert og regimer for utlufting innført der hvor luftrenseanlegg ikke var installert ennå. 

Verdens Helseorganisasjon ber oss øke beredskapen - Norge nedskalerer

På Verdens Helseorganisasjon sine sider står det: 

«In addition to vaccination, WHO urges all countries to assess and strengthen their readiness and response plans for future waves of transmission, including surveillance, testing, strong clinical management and a well-equipped health workforce.»

Dette gjelder kanskje ikke oss her oppe på toppen av næringskjeden? Dette står i hvert fall i grell kontrast til norske helsemyndigheters nye og passive holdning til pandemien. Eller «passiv» er feil ord. De gjør jo faktisk massevis av tiltak, bare i feil retning. For mens Verdens Helseorganisasjon anbefaler skjerpet beredskap, bygger nemlig Norge ned og kutter midler i alle helseinstanser.

FHI har nylig fått kutt tilsvarende 300 årsverk som ble opprettet etter at de fikk kritikk for ikke å være forberedt på en pandemisituasjon. Det fremstår ekstremt merkelig å først kritisere en instans for manglende kompetanse, gi økte midler til å opprette kompetanse, for så å fjerne disse igjen midt i ny smittebølge. Norge ble kritisert for ikke å ha nok sykehusplasser, ikke ha nok respiratorer, ikke ha nok helsepersonell og for at beredskapslagrene var tomme for personlig smittevernsutsyr. Nå fjernes midler gitt under pandemien på alle plan og flere rehabiliteringstilbud for legges ned. I tillegg varslet helseminister Ingvild Kjerkhol at de planlegger kutt hos Oslo Universitetssykehus tilsvarende 500 årsverk. 500 årsverk? Hvor pokker er logikken i dette? 

Ikke bekymret

Nakstad sier at vi skal holde oss hjemme når vi er syke, men det kan vel ikke være SÅ viktig når andre helsemyndigheter sier de overhodet ikke er bekymret, er det vel? Han sier også at det ikke er så mye vi kan gjøre enn å vaske hender og ikke hoste på folk, men jo det er jo masse vi kan gjøre! Bruk munnbind på trikken, i trange lokaler og i store forsamlinger, informer om effekten av utlufting og installer effektive lufteanlegg på skoler, barnehager, sykehus, konsertsaler etc. Da stiller vi fryktelig mye sterkere når den neste pandemien kommer. I tillegg hadde det hjulpet folk å holde seg hjemme hvis andelen dager hjemme med sykt barn ble økt fra myndighetenes side.

Vær så snill, tester du positivt for covid-19 så isoler deg i en ukes tid! Men det fordrer selvfølgelig at vi har et regime som sier at du skal teste deg.

Jeg skal bli frisk igjen, men for å få til det trenger jeg at det kommuniseres at dette viruset er endemisk, at vi ikke kommer til å oppnå flokkimmunitet, slik overraskende mange fortsatt tror, og at det dessverre ser ut til å kunne gjøre litt mer skade på lang sikt enn vanlig influensa.

Når Norge nå fjerner midler lurer jeg på om bare er penger det er snakk om, eller om det er både penger og arroganse iblandet litt ønsketenkning at pandemien er over. Etter å ha lest helseministerens svar på kritikk tror jeg dessverre mer på det sistnevnte. Det er klart vi er lei tiltak og lei av pandemi men dessverre er det ikke sånn at sykdom forsvinner bare fordi vi er lei av den

Jeg tror dessverre at skadene på næringslivet prioriteres høyest og må rettes opp for en hver pris  mens det vi egentlig gjør er å forskyve skadene på fremtidens ansatte foran oss. Den regningen kan bli fryktelig stor. Men som sagt, Helse-Norge er ikke bekymret.

Jeg HATER å trene!

Om du virkelig hater å trene så har du mest sannsynlig aldri fått kjenne på hvordan det virkelig er å være i form.  Din opplevelse med å trene er at det er tungt, gjør vondt og at det føles som selvpåført seigpining. Hvorfor i alle dager skal man påføre seg slikt ubehag og attpåtil ha vondt i flere dager etter utskeielsen tenker du kanskje?

Svaret er at kroppen din faktisk er designet til bevegelse og blir syk av å holdes i ro, tro det eller ei.

Har du aldri vært i skikkelig god form er det vanskelig å forestille seg en annen opplevelse av trening enn smerte, men å trene med en utrent kropp er faktisk en helt annerledes opplevelse fremfor å trene med en kropp som er i god form.

Tro meg jeg har prøvd begge deler og kan skrive under på at det er fryktelig demotiverende når flatmark føles som motbakke og lufta rundt leggene kjennes som sirup. Etter graviditet med flere uker på sofaen i stabilt sideleie, bekkenløsning og 40 kg vektøkning var bakken opp til postkassa vår et nesten uforserbart hinder. Jeg vagget meg opp og trillet ned igjen daglig som

Lang kjøretur på blodsukkersvingete veier

I dag har vi en 5 timers biltur foran oss på vei mot Kristiansand. En utfordring for stor og liten, både når det kommer til tålmodighet og mat! Langs veien er det nemlig lite tilbud om fornuftig fór!

Bensinstasjonene (eller karbostasjonene) tilbyr pizza, pølser, pommes frites, brus og sjokkis! I tillegg har de ofte "kjøp tre betal for to"-tilbud på sjokoboller av ymse slag, noe som min bedre halvdel sjelden klarer å styre unna. Lettere beruset av bolleduft legger han opp løpet for et himla karbokjør resten av turen. Blodsukkeret svinger om kapp med veien og gir like mange opp og nedturer også. Poden begynner å gnåle om "iiiiis" og mannen mener han bare "må ha" sjokolade og litt brus for ikke å sovne bak rattet. Jeg overtar rattet og mannen setter seg til å jobbe men blir nå snart sulten og en ny bensinstasjonstopp er under oppløp...

I dag er jeg usedvanlig godt forberedt og har en hel bag med mat i baksetet! Der ligger det to hardkokte egg i en boks til min eggelskende datter, masse dulcita cherrytomater som hun elsker, og en boks ferdigvaskede druer. I tillegg har vi noen nødbrøskiver om det skulle røyne på! Mor har med seg en supersmoothie med blåbær, ekstra fiber, grønnsaker og protein, to epler, en pakke glutenfrie knekkebrød, en appelsin, kaffe på termos og en våt klut i pose som en ekte 70-talls mor! Man hadde nemlig ikke våtservietter på 70-tallet så alle gode mødre hadde våt klut i pose ;-)

Mannen mente vel at to skiver med prim før avreise holdt og har derfor kun sørget for å ha med seg en flaske med vann...

Nå har vi snart nådd Horten og lillemor har spist både egg, brødskiver, tomater og druer mens mannen har sittet i jobbtelefon konstant siden vi dro! Det mases allerede om pølse fra baksetet med det som argument at det hjelper mot bilsyke (?!) og reisefølget noen biler bak oss har planlagt felles stopp på Cinderella... Frykter at løpet er kjørt mht pølse og annen junk når vi når så langt på turen, men da har vi heldigvis ikke så langt igjen med kjøring i blodsukkersvinger før vi er fremme..

Til helga kanskje...

Foto/Ill. Anki Helgor

Ikke alt blir som man planlegger i Helgoria. Dvs. nesten ingenting blir som planlagt! Grunnen til det er   at jeg HATER å planlegge og dermed (u)bevisst saboterer for min kjæres lettere nevrotiske trang til å skaffe seg oversikt og planlegge alt ned til minste detalj. (Det skal sies at han etter 13 års samliv med meg har, i mine øyne, blitt litt bedre på området) Dette har ført til at vi gjerne snakker om at vi kanskje skal prøve å se om vi får muligheten til å se om vi muligens kanskje skulle få sett om vi fikk gjort noe spes i løpet av helga.

Min kjære kjekkas kommer fra en familie av notoriske planleggere. De blir lettere febrilske hvis de mister oversikten. Jeg derimot føler meg fastlåst og valgløs hvis ting er for godt planlagt da jeg liker å ha muligheten til å gjøre noe annet hvis opprinnelige plan ikke skulle passe meg allikevel.

Denne helgen hadde min kjære planer om å trumfe igjennom en idè om å få hele familien i aktivitet i skiløypene. For å få til det var det nødvendig å oppgradere skiparken med et par nye ski til mannen i huset. De planlagt nyinnkjøpte skiene skulle innvies i det nydelige været på lørdag, sammen med et par tusen andre i løypa til Mariholtet.

Etter noen timers tråling på Alnabrus sportstbutikk-fasiliteter kom kjekkasen hjem igjen... Uten ski, svett og i mildt sagt dårlig humør! Han fikk ikke det han hadde tenkt så da kunne det være det samme. Når sant skal sies kjente jeg at jeg var bittelitt lettet over å ikke måtte tilbringe dagen i kø i løypene mellom pulker, bikkjer, unger og utålmodige speedoer i kondomdresser som demonstrativt albuer seg frem med birkenmerket i blikket.

Stolen, en massemorder!

Foto: Anki Helgor

Som kjent er vi fetere og sykere enn noen gang og vi spiser slankepiller som aldri før. Sultekurer og hurtige løsninger tilbys overalt, for vi har ikke tid til noe annet. Dårlig tid til tross, vi tilbringer allikevel mesteparten av dagen vår sittende bom stille på en stol.

Vi har hørt hundrevis av ganger at kroppen vår er designet for bevegelse, men allikevel bygger vi et samfunn med stadig flere bekvemligheter som gjør det vanskeligere og vanskeligere for folk å velge og bevege seg.

Stolen tar flere liv enn røyken

I et BBC program med Michael Moseley her om dagen kom det frem at vår inaktivitet var den største årsak til sykdom og død her i vesten. Ikke at det er noen bombe at inaktivitet er usunt, men at det overgår skadevirkningene av røyking er ganske overraskende syns jeg! Her konkluderes det altså med at folkefiende nr. 1 i dagens samfunn er stolen! Hvem kunne trodd at stolen skulle bli utpekt til massemorder?

Superdigg banan- og sjokolademilkshake!

Hurra, en ny favoritt!!! Jeg elsker søtsaker og ettersom jeg er av den bevisste typen så forsøker jeg å ikke spise så mye sukker. Av den grunn eksperimenterer jeg gjerne på kjøkkenet på dessertfronten. Når det kommer til mat er jeg ikke like engasjert, men når det gjelder det søte er motivasjonen en helt annen gitt ;-)

I dag har jeg eksperimentert med min nye vidunderlige TV-shop maskin igjen og laget milkshake, og gjett om den ble god!!